Hjem LVK Fagomrader Vannkraftproduksjon Vertskommunenes rolle og rettigheter Energitiltak og plan- og bygningsloven

Energitiltak og plan- og bygningsloven

Det er lovfestet at kraftledninger i sentral- og regionalnettet bare trenger konsesjonsbehandling og derfor ikke omfattes av planbestemmelsene i plan- og bygningsloven, jf. lovens § 1-3. Loven åpner også for at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven uten videre skal ha virkning som statlig plan, jf. plan- og bygningsloven § 6-4. Vindkraft- og vannkraftverk som krever konsesjon etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven omfattes fortsatt av plan- og bygningsloven, men det er ikke lenger noen reguleringsplikt for slike anlegg.

I Miljøverndepartementets temaveileder av 10.12.2009 heter det:

Bakgrunn

Etter tidligere lovgivning ble arealspørsmål knyttet til energianlegg regulert både av planer etter plan- og bygningsloven og etter konsesjonssystemet i energi- og vannressurslovgivningen. Den nye loven legger opp til at plan- og konsesjonsprosessene for anlegg for produksjon og overføring av elektrisk energi endres. I praksis har det til nå vært utfordrende å få til en god samordning mellom behandlingen etter plan- og bygningsloven og konsesjonsbehandlingen. Det er derfor vedtatt særskilte regler for denne typen tiltak.

Konsesjonsbehandlingen etter energi- og vannressurslovgivningen ivaretar langt på vei de samme kravene til saksbehandling som behandling etter plan- og bygningsloven. Dette gjelder særlig for de tiltakene som faller inn under plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger. Dette vil alltid være tilfellet for kraftledninger i sentral- og regionalnettet, for vindkraftanlegg på mer enn 10MW og for større vannkraftutbygginger. Også vindkraftanlegg på mer enn 5 MW skal behandles etter KU-bestemmelsene dersom de kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn. For disse sakene er det omfattende krav til offentlighet, medvirkning og dokumentasjon. Det er også vedtatt endringer i energiloven som vil ivareta den kommunale innflytelsen i prosessene og som innebærer at berørte statlige myndigheters interesser ivaretas gjennom at det er innført en innsigelsesordning i konsesjonsbehandlingen.

Anlegg for produksjon av elektrisk energi

For utbygging av vindkraftanlegg og små vannkraftanlegg er det viktig at det foretas regionale vurderinger og prioriteringer for å bidra til den mest egnede lokaliseringen av slike anlegg. Det vises til at det er vedtatt retningslinjer for planlegging og utbygging av vindkraft hvor det oppfordres til utarbeidelse av regionale vindkraftplaner. Tilsvarende er det laget retningslinjer for utarbeidelse av regionale planer for småkraft.

Departementet mener at kommuneplanens arealdel også bør brukes aktivt for å tilrettelegge for en bærekraftig utbygging av småkraft i områder av landet der dette er relevant. Dette kan f.eks. skje ved at aktuelle områder for slik utbygging vises som ”areal for spredt næringsbebyggelse” (jf. § 11-7 b), og at det knyttes en planbestemmelse til formålet, jf. merknaden til § 11–11 nr. 2.

Både i behandlingen av småkraft og vindkraft skal konsesjonsmyndigheten vektlegge de regionale planene ved sin behandling av søknader. Der det ikke foreligger slike planer, skal kriteriene i retningslinjene for vindkraft og tilsvarende i retningslinjene for små vannkraftverk, legges til grunn ved konsesjonsmyndighetens behandling av søknadene. På samme måte må konsesjonsmyndigheten vektlegge kommunale arealplaner og reguleringsplaner i sin konsesjonsbehandling.

Når det gjelder anlegg for produksjon av elektrisk energi, er situasjonen i dag ofte at kommunen dispenserer fra gjeldende plan eller krav til reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Dette gjelder f.eks. for mange vannkraftanlegg og til en viss grad også for vindkraftanlegg. For kommuner som er enig i lokaliseringen av tiltaket, kan det være av begrenset nytteverdi å håndtere en reguleringsplan for tiltaket parallelt med en søknad om konsesjon for tiltaket etter energi- og vannressurslovgivningen. Der er derfor ikke plikt til å utarbeide reguleringsplan for anlegg for produksjon av elektrisk energi etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven, jf. bestemmelsen i § 12–1 tredje ledd.

I de tilfeller kommunen ønsker å utarbeide reguleringsplan for slike tiltak, bør dette avklares gjennom et oppstartsmøte eller senest ved høring av utredningsprogrammet for tiltaket. Da kan prosessene bli tidsmessig samordnet på en god måte. Kommunen kan ikke pålegge tiltakshaver å utarbeide planforslag.

Der det allerede foreligger arealdel til kommuneplan eller reguleringsplaner som er til hinder for gjennomføringen av tiltaket, kan kommunen velge å sørge for nødvendig planendring, eller alternativt gi dispensasjon etter i § 19–2 tredje ledd.

For å sikre at konsesjonspliktige tiltak for produksjon for elektrisk energi kan gjennomføres i tilfeller hvor kommunen ikke legger til rette for tiltaket gjennom planendring eller dispensasjon, er det inntatt en bestemmelse i § 6–4 tredje ledd som gir Olje- og energidepartementet adgang til å bestemme at endelig konsesjon gis virkning som en statlig arealplan.

Det er ikke noe rettslig hinder for at konsesjon gis før forholdet til kommunale planer er avklart, men det er en fordel om dette skjer samtidig. Tiltaket kan ikke gjennomføres før det er gjennomført planendring, gitt dispensasjon eller Olje- og energidepartementet har bestemt at konsesjon får virkning som statlig arealplan. Konsesjonsprosessen kan derfor starte opp uavhengig av spørsmålet om dispensasjon, og grunnlaget for å gi dispensasjon kan avklares i løpet av denne prosessen.

Innsigelse i konsesjonssaker

Kommuner, fylkeskommuner, Sametinget og statlige fagetater har innsigelsesadgang til arealplanforslag. For å sikre disse organers innflytelse og medvirkning i saker om energitiltak, er det inntatt endringer i energiloven, vannressursloven og vassdragsreguleringsloven som innebærer at kommunen og andre berørte myndigheter og organer får adgang til å gi innsigelse til søknader om konsesjon etter disse lovene, jf. endringer i energiloven § 2–1, vassdragsreguleringsloven § 6 nr. 1 første ledd og vannressursloven § 24.

Konsesjonsmyndigheten vil i slike saker holde et meklingsmøte med den instans som har reist innsigelse. Kan innsigelsen ikke imøtekommes helt eller delvis, vil konsesjonsmyndigheten likevel kunne gi konsesjon, på samme måte som kommunen i dag også kan vedta plan. Innsigelse vil da ha den virkning at konsesjonsvedtaket ikke blir endelig. Konsesjonsvedtaket må da oversendes Olje- og energidepartementet til endelig avgjørelse. Departementet behandler innsigelsessaken sammen med eventuelle klager på konsesjonsvedtaket. Det vises til merknaden til den foreslåtte endringen i energiloven."

Nærmere informasjon om energitiltak og plan- og bygningsloven og konsesjonsbehandlingen kan du lese på NVEs nettsider.