Myter om kraftkommuner

LVK organiserer 173 kommuner som er berørt av vannkraftutbygging. LVKs interessearbeid er rettet inn mot kommunene som vertskap for kraftutbygging – m.a.o. kommuner som gjerne omtales som kraftkommuner.

Det har etter hvert oppstått flere myter om kraftkommuner som LVK ønsker å kommentere. Det er også behov for å kommentere hvilke prinsipper som bør gjelde for en eventuell inntektsutjevning. 

Rike kraftkommuner?

Mange forbinder ordet "kraftkommuner" med rike kommuner. Det er ikke dekning for å hevde at alle kraftkommuner er rike. Tall fra Kommunal- og regionaldepartementet for 2007 viser at omkring 80 % av LVKs medlemskommuner ligger under landsgjennomsnittet for inntekt pr. innbygger. Det er kun 10 av LVKs medlemskommuner som har spesielt høye inntekter som følge av kraftutbygging. Et kjennetegn ved disse kommunene er lavt folketall, og når måleenheten på kommunale inntekter er inntekt pr. hode, gir det store utslag.

De spørsmål og saker som LVK jobber med gjelder prinsipielle spørsmål, knyttet til lovfestede ordninger som skal virke sammen med andre forvaltnings- og rettighetsordninger. Det fører galt avsted dersom enkelte kommuneinntekter skal være avgjørende for de ordninger norsk vannkraftutbygging er tuftet på.

Vertskommuner og eierkommuner

Om lag 90 % av kraftforsyningen er offentlig eid, og rundt halvparten av det offentlige eierskapet er kommunalt eller fylkeskommunalt. En debatt om hvordan fordelingen av vår vannkraftformue bør være er følgelig langt på vei en debatt om fordelingen mellom stat og kommune, og mellom eierkommuner og vertskommuner.

Selv om også enkelte av LVKs medlemskommuner er (med)eiere av lokale kraftforetak, utøves det lokale eierskapet i hovedsak av de større bykommunene og fylkeskommunene. I media ser man likevel at vertskommune- og eierkommuneposisjonene blandes sammen, ved at begge omtales som kraftkommuner.

Vertskommunenes rettigheter er forankret i ordninger som skriver seg tilbake fra begynnelsen av forrige årtusen - fra de første konsesjonslovene i 1909. Disse ordningene ble etablert i en tid forut for markedsliberaliseringen, og tar naturlig nok ikke høyde for den voldsomme verdiøkningen våre fossefall har fått, blant annet som følge av verdens klimautfordringer. Eierne, dvs. staten, bykommunene og fylkeskommunene, nyter godt av denne verdiøkningen fordi de mottar utbytte fra kraftverkene. I en debatt om balansen mellom eierinntekter og vertsinntektene er det sentralt å ha dette perspektivet for øye.

Inntektsutjevning gjennom energilovgivningen eller skattelovgivningen?

De fleste av landets 428 kommuner har inntekter fra kraftutbygging, enten ved medeierskap i et kraftforetak, eller fordi kommunen har kraftanlegg innenfor sine grenser og dermed mottar inntekter som vertskommune.

På samme måte som for eierkommunene kan inntektene for vertskommunene variere betydelig fra kommune til kommune, avhengig av anleggenes og inngrepenes størrelse i den enkelte kommune.

Med lokaldemokratiet og den lokale beskatningsretten vil kommunenes inntekter alltid variere. At skattegrunnlaget varierer fra kommune til kommune er ikke spesielt for kraftsektoren. Som påpekt over, skyldes de høye inntektene pr. innbygger som noen få kraftkommuner har, først og fremst at disse kommunene har et lavt folketall, og at investeringene som er gjort i kraftproduksjonsanlegg er betydelige. Det er derfor en kombinasjon av natur- og samfunnsforhold som gjør at skattegrunnlaget blir særlig stort i noen få kommuner, enten inntekten kommer fra kraftproduksjon, eller annen virksomhet.  

Det statlige overføringssystemet - kommunene må sitte igjen med en netto fordel 

Det statlige overføringssystemet for kommunene utjevner inntekter og utgifter mellom kommuner, slik at de samlede velferdstilbud til befolkningen blir mest mulig likt, uavhengig av bosted. Det er et spenningsforhold mellom den lokale beskatningsretten og de lokale inntektsordninger på den ene siden, og den statlige fordelingspolitikken på den andre siden.

Dersom den statlige inntektsutjevningen går så langt at kommunene ikke har noen nettoinntekt igjen fra en kraftutbygging er den lokale beskatningsretten gjort illusorisk, og kraftkommunene vil bare sitte igjen med naturinngrepene og ulempene. En slik utjevning vil påføre vår lokaldemokratiske ordning et alvorlig nederlag og videre frata kommunesektoren ethvert insentiv til å gå inn for utbygging av fornybar energi i form av vannkraft.

Grunnlaget for kraftkommunenes inntekter

Det har gjennom hele vannkraftens historie vært tverrpolitisk enighet om at kommuner som avstår sine naturressurser til storsamfunnet, skal gis vederlag for dette i form av skatter, rett til kraft mv. Ordningene til vertskommunene er forankret i lov og stadfestet gjennom Høyesteretts praksis. Kommunenes vederlag må være like varige som de naturinngrepene som følger av kraftutbygginger av en viss størrelse.