Revidert nasjonalbudsjett 2008 – St.meld nr 2(2007-2008)
I kap. 3.10 om investeringsincentiver for fornybar energi heter det:
”Flertallet (i finanskomiteen) ber Regjeringen om å legge fram en bred vurdering av incentivene for økt miljøvennlig utbygging av vannkraft og annen fornybar energi i Revidert nasjonalbudsjett for 2008. Spesielt ber flertallet om å få tilbakemelding på om det kan være forhold som hindrer en samfunnsmessig fornuftig opprustning, fornying og bygging av anlegg for fornybar energi. I tråd med anmodningen fra finanskomiteens flertall legger departementet med dette fram en bred vurdering av incentiver for økt utbygging av vannkraft og annen fornybar energi…
Videre vurderes virkningene skattesystemet og de konsesjonsbaserte ordningene (konsesjonsavgift og konsesjonskraft) har på investeringsincentivene for vannkraftutbygging.
Gjennomgangen viser at de vesentligste fiskale hindringene for nye, lønnsomme vannkraftutbygginger er knyttet til konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt. Årsaken er at disse ordningene i stor grad er uavhengige av lønnsomheten i kraftverkene og dermed kan hindre utbygging av prosjekter som har lav, men positiv samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Dette er imidlertid ordninger som gir vertskommunene en andel av verdiskapingen samt også virker som en kompensasjon for ulemper av vannkraftproduksjon.”
Nærmere begrunnelse for eiendomsskattens virkninger gis i kap 3.10.5, konsesjonsavgifter og konsesjonskraft i kap 3.10.6 og oppsummeringsvis heter det i kap 3.10.7:
”Den samlede effekten av konsesjonsavgift, konsesjonskraft og eiendomsskatt i dette eksemplet er at kostnadene etter skatt øker med om lag 5 øre/kWh. I eksemplet må selskapet dermed minst forvente en langsiktig kraftpris på 36 øre/kWh for at prosjektet skal være lønnsomt å bygge ut etter skatt. Eksemplet illustrerer at de ikke-lønnsomhetsbaserte fiskale ordningene (konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt) kan ha vesentlig virkning på selskapenes incentiver til investeringer i samfunnsøkonomisk lønnsomme vannkraftprosjekter.”
Denne fremstillingen er lite nyansert: for det første burde det ha vært reist spørsmål om det å fjerne disse inntektsordningene fra de berørte kommuner i seg selv vil innebære et avgjørende disincentiv for videre vannkraftutbygging – det vil neppe være mange kommuner som frivillig vil avstå sine naturressurser uten disse vederlagsordningene, og det skal som kjent svært mye til at staten gir konsesjon til en vannkraftutbygging kommunen motsetter seg. For det andre anses det tendensiøst å forutsette at et kraftselskap skal kunne ta i bruk verdifulle naturressurser i en kommune uten å betale vederlag for det, slik Stortinget har forutsatt i snart hundre år. Og for det tredje er lite seriøst – selv som regneeksempel – å forutsette at kraftanlegg skulle unntas fra eiendomsbeskatning i motsetning til all annen fast eiendom.
I kap 3.10.11 fremmer Regjeringen forslag til tiltak som kan bedre incentivene for å bygge ut fornybar energi. Det fremmes ikke forslag om endringer i de kommunebaserte ordningene nevnt ovenfor, men det foreslås blant annet å reversere de endringer som ble vedtatt i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2008 i grunnrenteskatten.