En hovedoppgave for LVK er å sikre medlemskommunenes økonomiske interesser ved utnyttelse av kommunenes naturressurser til kraftformål. Historisk har hovedtyngden av LVKs arbeid vært knyttet til en styrking av økonomiske ordninger som konsesjonskraft, konsesjonsavgifter, eiendomsskatt og andre lokale skatteordninger. Dette arbeidet har over tid styrket medlemskommunenes økonomi, og skapt bedre grunnlag for lokal aksept av de naturinngrep som klimapolitikken gjør nødvendig. Dette arbeidet har fremdeles høy prioritet, særlig fordi den fornybarutbyggingen som har funnet sted de senere år ikke er tilpasset de lovbestemte ordninger som frem til i dag har sikret kommunene en andel av den betydelige verdiskapingen vannkraften gir opphav til.
Få om noen næringer har like langsiktige tidshorisonter som vannkraftsektoren. Ikke bare er de naturverdiene som tas i bruk evigvarende, men de tyngste anleggsdelene som dammer, fjellhaller og rørgater i fjell har også tilnærmet evigvarende levetid. Om lag 80 prosent av dagens vannkraftproduksjon skjer i vassdrag som ble bygget ut for mer enn 30-40 år siden. Det er alminnelig enighet om at miljøkostnadene ble vurdert ganske annerledes den gang enn i dag; et eksempel er krav til minstevannføring, som i dag er lovpålagt, men som den gang langt fra var obligatorisk. Mange kraftanlegg i full virksomhet i dag er gitt konsesjon basert på tørrlegging av store vassdragsstrekninger.
Dette er bakgrunnen for at Stortinget i 1992 enstemmig vedtok en lovbestemmelse som gir myndighetene anledning til å endre konsesjonsvilkår som tiden har løpt fra, for eksempel ved krav til minstevannføring i tørrlagte elver. Dette er det såkalte revisjonsinstituttet.
Revisjon av gamle konsesjoner med sikte på bedring av de lokale miljøforholdene i regulerte vassdrag har fra lovendringen vært en naturlig del av LVKs interessepolitiske felt, på linje med ivaretakelse av inntekter fra kraftproduksjonen og lokalsamfunnets rett til å bli hørt i kraftutbyggingssaker. Jeg må understreke at LVKs arbeid har vært og er knyttet til å få et best mulig regelverk rundt revisjonsordningen, både innholdsmessig og når det gjelder saksbehandlingen, og ikke til de konkrete revisjonsbehov i de enkelte vassdrag. Det vil alltid være opp til den berørte kommune og lokalpolitiske interesseavveininger å ta stilling til hvor den riktige balansen mellom miljøforbedringer og hensynet til kraftinntekter (som kan bli redusert ved økt minstevannføring) går.
LVK har etter tilbakemeldinger fra flere medlemskommuner vært kritisk til myndighetenes mangel på prioritering av revisjonssakene og at behandlingstiden har strukket seg over flere tiår. Jeg har som leder i LVK erfart at behandlingstiden i revisjonssakene fremdeles er vesentlig for lang. Jeg har også nylig erfart at myndighetene har lagt til side pågående revisjonssaker og iverksatt særskilt behandling av nye utbyggingssaker i samme vassdrag. Jeg finner dette kritikkverdig og i strid med Olje- og energidepartementets egne retningslinjer fra 2012 om revisjonssakene.
Gjennom vannforvaltningsforskriften som trådte i kraft i 2007 innførte Norge EUs vanndirektiv i norsk rett. Direktivet ble gjort gjeldende for EUs medlemsstater 22. desember 2000. På den såkalte vannportalen.no fra Klima- og miljødepartementet heter det:
«Hovedformålet med vanndirektivet er å sikre miljøtilstanden i alle vassdrag, grunnvann og kystvann,om nødvendig gjennom forbedrende miljøtiltak. Et viktig formål med vannforskriften er derfor å sikre en mer helhetlig og økosystembasert vannforvaltning i Norge ved utarbeiding av helhetlige, regionale vannforvaltningsplaner i henhold til vanndirektivet. Vannforskriften legger opp til at det settes miljømål for vannforekomster. For enkelte ”sterkt modifiserte vannforekomster” kan ikke det generelle målet om god tilstand oppnås uten at det går betydelig ut over samfunnsnytten ved inngrepet Dette kan for eksempel dreie som om enkelte av vassdragene som er utbygd for vannkraftformål. I slike tilfeller settes målet ”godt potensial” som innebærer at miljømålet er tilpasset inngrepets samfunnsnyttige formål.»
Som det fremgår, må det foretas avveiinger mellom ulike interesser – eksempelvis kan minstevannføring redusere kraftproduksjonen og kommunens skatteinntekter. Det vil være opp til de berørte aktører, herunder kommunene, å foreta de nødvendige avveininger av sine ulike interesser.
En rekke interesseorganisasjoner var i 2011 uenig i praktiseringen av EUs vanndirektiv fra norske myndigheter, som la til grunn at direktivets pålegg står tilbake for den norske revisjonsordningen, ved at de krav til miljøforbedringer som blir vedtatt, bare kan gjennomføres hvert 30. år når konsesjonsvilkårene kan revideres og ikke etter de seksårs- sykluser direktivet fastsetter. På denne bakgrunn ba disse organisasjonene ESA fastslå hvordan direktivet korrekt skal forstås. LVK sto sammen med friluftslivs-, fiske- og miljøorganisasjoner bak henvendelsen til ESA, som er ansvarlig for EØS-retten i Norge. Etter omfattende korrespondanse mellom ESA og norske myndigheter fremholdt fagtidsskriftet Teknisk Ukeblad i august 2013:
«Eftas overvåkingsorgan ESA har påpekt kritikkverdige mangler ved Norges oppfølging av EUs vanndirektiv i regulerte vassdrag. Nå har norske myndigheter på vesentlige punkter bøyd av for kritikken i et brev til ESA.»
Kritikken var av foreløpig karakter, og ESAs endelige syn på saken foreligger ennå ikke. ESAs kritikk viser at det var berettiget og nødvendig å forelegge saken for ESA, slik de berørte organisasjoner gjorde. Det er vel kjent at ved mulig motstrid mellom EU-regler som er en del av EØS-avtalen, som vanndirektivet, og norsk rett, har EU-reglene forrang.
Verken i revisjonssakene eller i prosessen rundt EUs vanndirektiv har det vært en målsetning for LVK å få innført minstevannføring i alle regulerte vassdrag. Som i revisjonssakene ligger en vurdering av behovet for minstevannføring utenfor LVKs virksomhet, men hos den enkelte berørte kommune for hvert enkelt vassdrag, sammen med andre berørte aktører, herunder kraftbransjen, miljøinteressene og myndighetene. Tilsvarende gjelder avveiningen mellom vertskommunenes interesser knyttet til kraftinntekter og til forbedringer av naturmiljøet, som ofte kan være motstående hensyn det er vanskelig fullt ut å forene.
LVKs oppgave har vært og vil fremover være på dette som på andre saksområder, å sikre medlemskommunenes interesser i et klart, tydelig og forståelig regelverk, hvor de ulike lokale interesser er tilfredsstillende ivaretatt, enten det gjelder økonomiske interesser eller kommunenes interesser knyttet til forbedringer av naturmiljøet. Den konkrete avveiningen i hver sak tilligger det de berørte kommuner og lokaldemokratiske prosesser å ta stilling til.
Jeg vil avslutningsvis nevne tre forventninger LVK har på vegne av medlemskommunene til det regelverket jeg har gjennomgått ovenfor:
ESAs avgjørelse bringer den nødvendige klarhet i hvilke regler som gjelder for prosessene rundt miljøforbedringer i regulerte vassdrag
Norske myndigheter foretar samordnede avveininger for å etterleve de to likeverdige EU-direktivene om fornybarutbygging og om vannforvaltningen, og gjennom det opphører tilsidesettelsen av revisjonssakene
Vannforvaltningsmyndighetene gis nødvendige ressurser for å kunne følge opp vanndirektivet innenfor de frister og med den kvalitet og grundighet vanndirektivet forutsetter
Jeg imøteser tilbakemeldinger fra medlemskommuner med synspunkter på overnevnte eller med erfaringer som bør deles med andre kommuner.
Beste hilsen
Torfinn Opheim, leder i LVK
Les LVKs infohefte om revisjoner og vanndirekivet
Følg LVK på Facebook