For eldre vannkraftverk er det få eller ingen miljøkrav, og kraftverkene har store negative miljøkonsekvenser. Vanndirektivet krever miljøforbedring i vassdragene, og at ansvarlige myndigheter sørger for at tiltak for å oppnå dette blir iverksatt innen fristene i direktivet. ESA har påpekt kritikkverdige mangler ved Norges oppfølging av EUs vanndirektiv i regulerte vassdrag. Nå har norske myndigheter på vesentlige punkter bøyd av for kritikken i et brev til ESA.
Det har skjedd etter felles klage fra Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK), Naturvernforbundet, Den Norske Turistforening, Norges Jeger- og Fiskerforbund, WWF Norge, Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) bestående av 15 friluftlivsorganisasjoner, Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) og Norske Lakseelver.
Dette er en gledelig og viktig miljøseier. Nå krever vi at disse innrømmelsene nedfelles i regelverk og praktisk vannforvaltning i Norge.
Nye miljøvilkår skal vurderes for alle konsesjoner hvert 6. år
Hovedgrunnlaget for klagen var at det i kgl. resolusjon fra 2010 stod at «miljømålene i regulerte vassdrag skal basere seg på eksisterende vilkår i gamle vannkraftkonsesjoner». Det innebar at miljøforbedringer etter vanndirektivet skulle underordnes norske revisjonsregler. Etter klar kritikk fra ESA er klagerne tilfredse med at regjeringen i et brev til ESA av 31. juli retrett på dette punktet (vår oversettelse):
«Resolusjonen fastslår at miljømål skal fastlegges i de eksisterende konsesjonsvilkår. Dette gjelder bare for de miljømål som ble satt i 2009 for den frivillige planleggingsperioden frem til 2015. Miljømålene for de kommende perioder vil bli bestemt før de kompetente myndigheter beslutter å innføre nye miljøtiltak. Miljømålene for sterkt modifiserte vannforekomster settes uavhengig av eksisterende vilkår gitt i konsesjonen.»
Denne lovforståelsen gjentas slik i samme brev:
«… alle relevante konsesjoner revurderes hvert sjette år i tråd med artikkel 11 (5) og med planleggingssyklusene i Direktivet. Dette vil finne sted uavhengig av hvilken lovgivning konsesjonen er i henhold til.»
Denne rettsoppfatningen samsvarer med vårt syn, og er en fundamental endring fra den lovforståelse den påklagede resolusjonen bygget på. Der mente norske myndigheter at miljøforbedringer bare kunne gjøres innenfor revisjonssyklusene hvert 30. år. Miljømål og tiltak skal nå fastsettes uavhengig av eksisterende vilkår og revisjonstidspunkt, og være gjenstand for vurderinger hvert sjette år for alle konsesjoner som berører vannmiljøet.
Formålet med nasjonal gjennomgang av revisjoner (screeningen) er endret
Den nasjonale gjennomgangen av revisjonssaker (screeningen) iverksatt av regjeringen i 2012, har blitt kraftig kritisert fra både LVK, miljøorganisasjonene, vannregionmyndighetene og ESA. Det er blitt påpekt at screeningen på et mangelfullt grunnlag forskutterer vurderinger som skal gjøres i vannforvaltningsplanene og de kommende revisjonssakene, ofte med utdaterte og dårlige natur- og miljøfaglige registreringer.
Screeningens hovedgrep er en prioritetsliste for regulerte vassdrag, og hvor virkningen ifølge mandatet skal være at «som hovedregel vil manglende prioritering (..) innebære at regulanten kun vil bli pålagt standardvilkår med hjemmel i vassdragsreguleringsloven», og ikke tiltak som minstevannføring eller magasinrestriksjoner.
Departementet har etter klar kritikk fra ESA også endret syn på hva slags virkning screeningen skal ha for kommende vannforvaltningsplaner og revisjoner:
«Minstevannføring vil bli vurdert som et tiltak i vannforvaltningsplanen, selv om vannforekomsten ikke er prioritert i gjennomgangen.
Gjennomgangen gir innspill på hvordan vesentlig negativ effekt og viktige miljømål skal vurderes nasjonalt. Det påvirker ikke kravet om tilpassede miljømål som gjelder for alle sterkt modifiserte vannforekomster.»
Vi kan etter dette ikke lenger se at hasteprosjektet med nasjonal gjennomgang av revisjonssaker har noen selvstendig verdi.
Fortsatt tvil om fremtidig oppfølging av vanndirektivet
Med grunnlag i departementets endrede rettsoppfatning fastholder regjeringen at norsk regelverk er tilstrekkelig for å oppfylle direktivet, selv om ESA har påpekt at lovverket er fragmentert og mangelfullt.
Den korrekte forståelse av forholdet mellom EUs vanndirektiv og norsk konsesjonslovgivning følger ikke umiddelbart av gjeldende regelverk, noe departementets snuoperasjon tydelig viser. Klagerne mener konsesjonslovgivningen fortsatt er fragmentert, uklar, mangelfull og ikke fullt ut er tilpasset de kravene direktivet stiller. Departementets nye Retningslinjer for revisjoner er eksempelvis ikke i samsvar med den rettsoppfatning Miljøverndepartementet har beskrevet i brevet til ESA.
LVK og de øvrige organisasjonene som er med på klagen, er likevel sterkt bekymret for at norske myndigheters etterlevelse av vanndirektivet i praksis ikke vil følge den rettsoppfatning som nå er kommet til uttrykk. Vi vil kreve at de innrømmelsene som nå er kommet nedfelles på en klar og entydig måte i de regler og retningslinjer som gjelder for revisjoner av vannkraftkonsesjoner.
LVK vil sammen med de øvrige organisasjonene snarlig sende brev til ESA for å utdype våre synspunkter og bekymringer knyttet til departementets svar.
Kontaktpersoner i LVKs sekretariat: Tine Larsen, Stein Erik Stinessen og Caroline Lund
Følg også LVK på Facebook