Den foreslåtte forordningen av 19. oktober 2011 COM (2011) 658 final (forordningen) skal etablere et forvaltningsrettslig rammeverk for utbygging av energiinfrastruktur av europeisk interesse i nærmere bestemte energikorridorer.
LVK mener at den norske regjeringen må be Kommisjonen trekke klarere og snevrere grense for hvilke anlegg som skal være omfattet. Kun anlegg som har direkte tilknytning til de prioriterte energikorridorene bør være omfattet.
Slik forordningen er utformet, vil den for Norges del etter all sannsynlighet omfatte strømkabler for overføring av kraft til og fra kontinentet og Storbritannia. Potensielt vil den også kunne omfatte store deler av sentralnettet på Sør-Vestlandet og vannkraftutbygginger med magasiner og pumpekraftverk som skal kunne levere energi til Europa.
De største praktiske endringene for behandling av konsesjonssøknader vil være:
Den maksimale tidsrammen for behandling av for konsesjonssøknader skal være 3 år. 2 år gis til utbyggers forberedelser, mens myndighetene får 1 år til saksbehandling.
I den 2-årige forberedelsesfasen er det lagt opp til én offentlig høring, basert på en brosjyre som ikke skal overstige 15 sider.
Det er ikke lagt opp til offentlig høring av selve konsesjonssøknaden.
LVK er enig i målsetningen med forordningen om å redusere konsesjonsbehandlingstiden. I konsesjonsprosesser har høringsinstansene, herunder kommuner, normalt 1-3 måneder på å uttale seg, mens NVE bruker 1-3 år på å utarbeide sin innstilling. Det er heller ikke uvanlig at OED bruker tilsvarende tid på å treffe et konsesjonsvedtak. Forordningsforslaget vil imidlertid gå hardest ut over den del av konsesjonsbehandlingen som erfaringsmessig tar minst tid – offentlige høringer, mens forslaget mangler tiltak for å redusere konsesjonsmyndighetenes egen behandlingstid. LVK er kritisk til dette og mener søkelyset må rettes mot konsesjonsmyndighetens egen behandlingstid. LVK ber følgelig Regjeringen kreve at fristen for behandling av konsesjonssøknader forlenges med 1 år, slik at forsvarlig høring kan finne sted.
En kommune kan ikke foreta en forsvarlig saksbehandling av en stor nett- eller vannkraftutbygging basert på en 15 siders brosjyre. LVK mener at Kommisjonen undervurderer det tekniske og praktiske omfanget av store infrastrukturprosjekter, behovet for informasjon for lokalbefolkningen og berørte parter, og heller ikke har tatt hensyn til mulige demokratiske spilleregler i medlemsstatene. Slik kommunesektoren er innrettet i Norge, er kommunene viktige demokratiske organer i konsesjonsprosessen.
LVK ber regjeringen om å kreve at høringer i henhold forordningen må gjennomføres på et grunnlag som synliggjør alle konsekvenser av tiltaket. Forordningen må heller ikke hindre medlemsstatene fra å stille høyere krav til høringsmaterialet.
LVK bemerker at forslaget til forordning ikke krever høring av selve konsesjonssøknaden. På dette punktet representerer det et klart avvik fra norsk praksis og en klar demokratisk svekkelse av det gjeldende norske system.
De norske forvaltningsrettslige prinsippene i konsesjonsretten har knesatt lokal forankring og aksept av kraftutbygginger som en hjørnestein i norsk kraftforvaltning. Det er et paradoks at Kommisjonen selv refererer til lav lokal aksept og forståelse for infrastrukturtiltak som en barriere i dagens system, samtidig som forordningen vil kunne føre til at de berørte lokalsamfunns rolle som høringsinstans svkekkes ytterligere.
For LVKs medlemskommuner er dette uakseptabelt. LVK ber regjeringen stille krav til Kommisjonen om at alle konsesjonssøknader skal på høring til berørte lokaldemokratiske organer.