Foredraget følger nedenfor:
Vertskommunene
173 medlemskommuner
Naturlig forståelse av uttrykket kraftkommune: alle kommuner som
mottar inntekter i en eller annen form for å avstå sine
naturressurser til vannkraftutbygging
Finansdepartementet: det er om lag 200 kommuner (Avviket fra LVK
medlemskap gjelder kommuner med svært beskjedne kraftinntekter)
Rike kraftkommuner?
Om lag 3 av 4 vertskommuner har inntekter tilsvarende eller lavere enn gjennomsnittskommunen. Et lite fåtall har høyere inntekter, på grunn av følgende: små kommuner i folketall, store kraftanlegg, stor verdiskaping, store naturinngrep, kombinert med et internasjonalt grunnprinsipp om lokal beskatningsrett og at inntektene måles pr. innbygger
Kommunens andel av verdiskapingen
– Fra Castberg til våre dager:
– «Man skal til det yderste utnytte anledningen til at søke at styrke disse mer avsidesliggende og karrig utstyrte distrikter ved at la dem få en rundelig andel i de værdier som skapes indenfor deres grænser… Man tar værdierne ut av distrikterne og fører dem på tråd med til industricentrerne og byerne, tømmer bygderne, tømmer landdistrikterne, særlig fjeldbygderne, for deres værdier uten vederlag, og det er absolut urigtig.» (Stortingsdebatten om konsesjonslovene av 1917)
– «(..)vannkraften er en nasjonal ressurs med en sterk lokal forankring. Den sterke lokale forankringen innebærer at kraftkommunene får særskilte skatteinntekter fra kraftvirksomheten. Det har vært bred enighet om dette.»
(Finansminister Sigbjørn Johnsen i stortingsdebatten om kraftskattereformen i 1996)
– «Helt fra vannkraftens barndom har det i Norge vært allmenn enighet om at de naturressurser som tas i bruk, har en lokal tilhørighet, og at de distrikter som avstår sine naturressurser til energiproduksjon har krav på en andel av den verdiskapingen disse naturressursene gir opphav til.»
(Samlet Energiutvalg, NOU 2012:9 s. 70)
Dagens dilemma – «offer eller heldig utvalgt?»
Gjeldende ordninger må oppdateres til dagens kraftanlegg
Våre politiske forfedre visste virkelig å bygge landet. Klarsynet om at ressursdistriktene ga fra seg store verdier til storsamfunnet og derfor måtte få en andel av verdiskapingen, var ikke bare rimelig og rettferdig, men det var også et fantastisk distriktspolitisk grep, det var et viktig nasjonalpolitisk grep.
Både ordningen med konsesjonskraft og konsesjonsavgifter og prinsippet om lokal beskatningsrett ble nedfelt i lovverket på begynnelsen av nittenhundre-tallet.
Jeg ser ingen grunn til at det som for hundre år siden ble ansett som rimelig og rettferdig, ikke skal være det i dag. Alt annet enn å gi de berørte distrikter en andel av verdiskapingen, vil være «absolutt urigtig», som Castberg uttrykte det. (Og vel å merke: han var ikke alene, men målbar datidens tverrpolitiske syn)
Alle her i salen vet at disse ordningene eksisterer den dag i dag, men det jeg vil bruke resten av min tid på er følgende: Tiden er i ferd med å løpe fra disse ordningene, selv om den ideen de sprang ut av, har minst like stor gyldighet i dag.
Og mitt hovedbudskap i dag er:
Det er på høy tid at lovgiver oppdaterer det lovverket. Sånn at de berørte distrikter blir sikra den nødvendige kompensasjon for evigvarende naturinngrep og sikre dem en rimelig avkastning av den naturkapitalen de investerer.
Til beste for storsamfunnet og verdens klima.
Vannkraft for hundre år siden var noe helt annet enn vannkraft i dag, ikke bare økonomisk men også innholdsmessig.
Andre energitiltak som store vindkraftanlegg fører også med seg betydelige inngrep i lokale naturverdier, uten at vi har vært villig til å gi disse berørte distriktene samme rettsvern som vannkraftkommunene. Også det er «absolutt urigtig.»
LVK er ikke alene om slike betraktninger, hør bare her fra Energilovutvalget:
«Det er grunn til å reise spørsmål om de institusjonelle ordningene som historisk er etablert rundt vannkraften, er like egnet til å organisere verdifordelingen mellom stat, utbygger og berørte distrikt for framtidens fornybarpolitikk. De gjeldende fordelingsordninger, som det fram til i dag har vært alminnelig enighet om, er basert på egenskaper ved tradisjonelle vannkraftverk og er ikke like relevante for morgendagens vannkraftanlegg – pumpekraftverk, effekt- og elvekraftverk. Det er registrert økende lokal motstand mot nye vannkraftanlegg begrunnet i slike forhold.» NOU 2012:9 s.70»
Jeg vil være så konkret:
Dersom vi i dag hadde en konsesjonskraftordning som ga vertskommunene 10% av produksjonen til selvkost, som ga kommunene eiendomsskatteinntekter fra kraftanleggene som fra andre eiendomsskatteobjekter, (uten noe makstak) og som sikret kommunene en naturressursskatt i kommunekassen uten at staten inndro halvparten etterpå – ja, da ville vi hatt et fordelingssystem mellom stat, utbygger og kommune som var i rimelig balanse. Men vi er altså langt fra å være der i dag.
Og selvfølgelig bør vindkraftkommunenes krav om lokale vederlagsordninger høres.
Naturinngrep som følge av store kraftledninger bør kompenseres
Jeg er også bedt om å kommentere den situasjonen som har skapt mye politisk støy i den senere tiden – store kraftledninger (eller monstermaster) og vertskommuner.
For meg- og den organisasjonen jeg representerer – er det et tankekors at så store og synlige naturinngrep, evigvarende i prinsippet, som store kraftledninger innebærer, skal kunne gjøres uten at de berørte distrikter gis noen kompensasjon overhodet. (Eiendomsskatten er svært beskjeden). For meg er det en ubalansen mellom storsamfunnets behov og de belastninger enkelte distrikter påføres.
Ellers i samfunnet er det en vanlig oppfatning at hvis noen påføres skader eller ulemper større enn andre, fordi storsamfunnets behov krever det, bør storsamfunnet, dvs vi alle, være med å betale for det.
Så ser jeg i forslaget til statsbudsjett at det varsles et utbytte fra Statnett på 287 millioner kroner i 2015. Staten skal altså ha direkte inntekter av Statnetts virksomhet, som i det store bygger på tunge naturinngrep i mange distriktskommuner. Her er det for min del, en logisk brist.
Nye utbyggingstiltak og vertskommuner
Hva er kommunenes posisjon i utbygginger i dag? I prosessene? Blir de hørt?
Jeg var ordfører under prosessen med Sauda-utbyggingen, som endte med at Stortinget halverte konsesjonssøknaden, og slik at det i dag er bygget ut ca en halv TWh ny vannkraft.
Tida for utsagn som; «tida for store vannkraftutbygginger er over», er definitivt over.
Ja, for det var i denne tida, Saudautbyggingen var til behandling.
I dag er tida der utbyggingspotensialet er stort og en lager mekanismer for å stimulere til mer utbygging. Overføringsverdien fra Saudautbyggingen og de erfaringene som der ble gjort skal jeg selvsagt være forsiktig med, likevel, og stikkordsmessig vil jeg peke på temaer jeg mener enhver kraftutbygger, kommune og konsesjonsmyndigheten bør ha fokus på:
– Det kan være avgjørende både innholdsmessig og tidsmessig å ha et godt samarbeid med kommunen.
En kommune står i en spesiell stilling som høringspart. Kommunen er en del av offentlig sektor, skal forvalte alle interesser (for eksempel både behovet for kraft og naturmiljø og klima og selvsagt økonomi) og er den primære arealplanmyndigheten. Det har også vært fast tradisjon at dersom den berørte kommunen motsetter seg en ønsket utbygging, skal det mye til før staten tilsidesetter dette synet og gir konsesjon i strid med kommunens ønske.
Enhver kraftutbygger bør derfor som noe av det første den gjør, innlede prosessen med å orientere kommunen om sine planer og invitere kommunen til et samarbeid.
– Involver kommunen med i utarbeidelsen av KU-programmet
I Sauda samarbeidet utbygger og kommune om konsekvensutredninger som var av spesiell interesse for kommunen, blant annet med møter og befaring med utrederen – Asplan Viak, som skapte god samarbeidsvilje, tillitsforhold og trygghet for kommunen.
Respekter kommunens manglende kompetanse, men legitime rett til å spørre og få svar. Som regel er det «gjengangeren mot engangeren», som tidligere statsråd og professor Gudmund Hernes uttrykte det på landsmøtet i LVK. Og utbyggeren bør selv se seg tjent med å sette kommunen i stand til å ivareta sine interesser, for eksempel ved å betale nødvendige kostnader til kommunens sakkyndige.
Dilemmaet i dag er at riktignok er ordningen lovbestemt, men denne loven kommer bare unntaksvis til anvendelse, fordi det ikke lenger er tale om store reguleringsanlegg.
– «De berørte kommuner er prosjektets beste ambassadører»
Dette utsagnet kom ikke fra meg eller noen av de andre ordførerne i de berørte kommunene, men fra direktøren i Saudefaldene, Svein Sundsbø. Og det var en riktig analyse, saken var politisk kontroversiell. Mitt inntrykk er at få utbyggere ser slik på vertskommunen. De fleste ser nok mer på kommunen som en krevende part å forholde seg til, og hvor dialogen i større grad fokuserer på interessemotsetninger.
De fleste utbygginger av noe størrelse innebærer for vertskommunen de største investeringer og de største naturinngrep kanskje i kommunens historie. Det bør utbyggere tenke på, det kan øke forståelsen av at et tidlig og konstruktivt samarbeid med kommunen vil være til gunst både for utbygger og for kommunen.
Enhver utbygging er skreddersøm. Denne skreddersømmen gjelder ikke bare utbyggerens, men også kommunens interesser. Anleggsveier, deponi, forhold til fiske, landskap og friluftsliv, behov for minstevannføring = alt er viktig for utbygger, men alt er også viktig for kommunen. Jeg mener mange utbyggere undervurderer kommunens interesser i utbyggingen og dens ettervirkninger. Det skaper unødvendige barrierer i søknadsprosessen.
Også konsesjonsmyndigheten bør aktivt involvere kommunen så tidlig som mulig. Heldigvis arrangerer NVE folkemøter, og har gjennomgående en åpen dør til spørrende vertskommuner, men jeg mener kommunen som «prosessmedspiller» i større grad kan fremheves også av konsesjonsmyndigheten. Men det er viktig å fremheve at dette gjelder prosessen med konsesjonssøknaden, og ikke utbyggers ønske om å få konsesjon på det som ønskes utbygd.
I det siste spørsmålet er det naturligvis bare kommunestyret som kan si om kommunen slutter seg til eller motsetter seg søknaden, eller ønsker konsesjon gitt på andre vilkår enn det det er søkt om.
Utbyggingsavtaler er et gode både for utbygger, konsesjonsmyndighet og kommune
At enhver kraftutbygging er skreddersøm, viser praksis gjennom mange tiår, hvor utbyggere og kommuner har inngått såkalte utbyggingsavtaler parallelt med konsesjonsprosessen. Det er blant annet reist juridiske innvendinger, som at slike avtaler er «smøring», «korrupsjon» eller lignende. For oss er ikke dette særlig smart eller taktisk.
Tiden tillater jo ingen omfattende gjennomgang av dette – men jeg skulle gjerne fått tid til å drøfte dette bedre med NVE ved en annen anledning. Her vil jeg bare nøye meg med å gjengi Olje- og energidepartementets syn på dette, slik det ble uttalt i brev til Naturvernforbundet i 2005:
«For en kommune vil en større utbygging være et tiltak med vesentlig betydning for kommunens utvikling. En rekke spørsmål vil det ligge til rette for å regulere gjennom avtaler for blant annet å utnytte infrastruktur best mulig slik som anleggsveier, bygningsmasse, riggområder og tipper. Det er også fra myndighetenes side forutsatt at en del spørsmål bør løses gjennom avtale.»
Dette er sagt godt nok, og heldigvis registrerer vi at mange kraftselskap er mer opptatt av å få til fornuftige avtaler med sin vertskommune.
I Sauda-saken fremforhandlet kommuner og utbygger en omfattende utbyggingsavtale, som fulgte saken til Stortingets behandling. Dette ble det også vist til av konsesjonsmyndigheten.
Det viktigste punktet var et avtalt næringsfond, som førte til at kommunene ikke fremmet krav om næringsfond som konsesjonsvilkår. En stor fordel med å avtale dette, var at de fire kommunestyrene kunne legge det avtalte næringsfondet inn i sine vurderinger av de samlede fordeler en utbygging ville gi lokalt da kommunestyrene tok stilling til søknaden. Det var fordelaktig for kommunen, for utbyggeren og til sist for konsesjonsmyndigheten. Alternativet med å vente på konsesjonsmyndighetens vurdering, ville ha avskåret kommunestyrene fra å vite om og i tilfelle hvilket, næringsfond de ville motta ved en utbygging.
Oppsummering
Budskap til tiltakshavere
– Involver den berørte kommune så tidlig som mulig, og i startfasen av prosjekteringen
– Sett kommunen i stand til å ivareta egne interesser
– Husk at også kommunen må se seg tjent med en utbygging
– Inviter kommunen til samarbeid, helt fra KU-programmet til anleggs- og driftsfasen
– Lytt til kommunens ønsker og behov, det er i tiltakshavers egen interesse
– En positiv kommune er tiltakshavers viktigste allierte
Budskap til konsesjonsmyndigheten
– Respekter det lokale selvstyres råderett over egne naturressurser
– Vær en pådriver for tilpasning av regelverket til dagens kraftutbygging
– Sørg for at kommunen kan ivareta sine interesser
– Løft frem eldre utbygginger med åpenbare miljøforbedringsbehov
Takk for oppmerksomheten!