“Utleieordning for kraftverk undergraver hjemfallsordningen og kan overføre kontrollen over vannkraften til utenlandske eiere

Olje- og energidepartementet legger opp til en så omfattende leieordning for vannkraftverk at det reelle eierskapet vil kunne bli flyttet fra eieren og til leieren. LVKs arbeidsutvalg vil sterkt advare mot den utleieordning som er beskrevet i høringsutkastet om heimfallsaka frå OED. En utleieordning som foreslått vil kunne undergrave de hovedmålsetninger regjeringen selv har uttalt om viktigheten av et langsiktig offentlig eierskap til norske vannkraftressurser, hevder styreleder Børre Rønningen i Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) til KraftNytt.no.

Arbeidsutvalget kan heller ikke se at en slik utleieordning er nødvendig av hensyn til en etterlevelse av EFTA-dommen; tvert i mot vil en slik utleieordning kunne skape tvil rundt det reelle politiske grunnlaget for de foreslåtte eierskapsbegrensningene, sier Rønningen

Dersom regjeringens utrykte målsetning med den såkalte konsolideringsmodellen skal ha noen realitet, må en fremtidig leieordning innskrenkes vesentlig, påpeker han.

LVK er i utgangspunktet tilfreds med hovedtrekkene og hovedmålsetningen i regjeringens forslag, som er å sikre våre vannkraftressurser for allmennheten og fremtidige generasjoner, gjennom et samlet offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. – Men en så omfattende utleieordning som regjeringa nå foreslår, vil LVK arbeide aktivt imot, sier Rønningen

OED med dobbeltkommunikasjon?

Spørsmålet om utleie er omtalt  i høringsnotatet fra regjeringen pkt 1:

”Regjeringen vil foreslå nye og forbedrede regler om utleie av vannkraftproduksjon som en integrert del av konsolideringsmodellen. En slik utleieordning reiser en rekke særskilte problemstillinger. Ettersom dette i seg selv ikke er en nødvendig del av konsolideringsmodellen, vil regjeringen komme tilbake til en utleieordning i en egen proposisjon.”

Denne orienteringen gir grunn til å tro at spørsmålet i sin helhet er skjøvet ut til senere behandling. Det synes imidlertid  ikke å være tilfelle, sier LVK–lederen, som spør hvordan det som står i  pkt 1 henger sammen med det som fremgår senere i notatet. For under pkt 5.5.3 på s. 52 heter det: 

”Kraftverkseieren skal gis adgang til å leie ut kraftproduksjonen for leietakers regning og risiko for et tidsrom som ikke må overstige 30 år av gangen. Partene kan avtale at kraftverkseier fortsatt er operatør på kraftverket eller at leietakeren overtar som operatør for kraftverket. Leietakeren kan også inngå avtale om bortsetning av driften til ekstern operatør. Avtale om utleie kan eieren inngå med så vel offentlige som private aktører innenfor EØS-området.”  (Uthevet her)

Regjeringen ser med andre ord ut til å legge opp til: 

En adgang til å leie ut kraftanleggene for 30 år

En adgang til lå forlenge leietiden uten tidsbegrensning (30 år av gangen)

En utleierett til alle, private, offentlige eller utenlandske foretak

Leier å betrakte som eier 

Forholdet mellom eier og langsiktig leier av vannkraftanlegg er en kjent problemstilling i vannkraftsektoren. I Nasjonalbudsjettet 1997 og i Ot.prp. nr 22 (1996-1997) s. 12 uttalte regjeringen: 

”Spørsmålet er om det er eieren, leietakeren eller begge som skal ilignes eventuell grunnrenteskatt på det utleide kraftverket. (…) I langvarige leieforhold der leietakeren likevel bærer en betydelig andel av drifts – og investeringskostnadene, kan leietakeren etter omstendighetene bli å betrakte som reell eier i skattemessig forstand i tråd med de ordinære reglene for skattemessig behandling av leieforhold”  

I samme proposisjon omtalte departementet nærmere når en leietaker må anses som den reelle eier i skattemessig forstand: 

”Ved vurderingen av om utleieren eller leietakeren skal anses som kraftverkets eier i skattemessig forstand, må det blant annet legges vekt på partenes rettigheter, plikter og risiko etter avtalen i forhold til kraftverkets restverdi ved utløpet av leieavtalen. Dersom leieavtalen er så langvarig at den formelle eiendomsretten faktisk vil være uten realitet, eller dersom leietakeren har rett til ensidig å forlenge leieavtalen slik, vil dette således være et moment for å kunne anse leieforholdet som en kjøpsavtale i skattemessig forstand. I slike tilfelle vil leietakeren for skatteformål anses som den reelle eier av kraftverket fra det tidspunkt leieavtalen trådte i kraft.”

Denne ”gjennomskjæringen” i skatterettslig sammenheng er ikke uttrykk for annet enn at det reelle eierforholdet gjennom en omfattende leieordning kan overføres fra den formelle eieren og til leietakeren, hevder Rønningen.

Konsejoner på ubegrenset tid sammen med vidtgående utleieordninger undergraver formålet med hjemfallsordningen.

Forslaget i høringsnotatet om å innføre en hovedregel om at alle konsesjoner etter vassdragsreguleringsloven skal gis på ubegrenset tid – (se s. 65) – sammen med en vidtrekkende leieordning for vannfall og kraftverk, vil kunne etablere et ettertraktet marked for private/utenlandske investorer og kraftforetak, hvor det inngås langsiktige og altomfattende leieavtaler med offentlige falleiere kombinert med evigvarende reguleringskonsesjoner til det private/ utenlandske kraftforetaket. Hvis så, er det grunn til alvorlig frykt for om den nye formålsbestemmelsen om at ”Landets vannkraftressurser skal tilhøre allmennheten og forvaltes til det felles beste”, ikke vil ha noe reelt innhold, understerker Rønningen.”