Store deler av norsk vannkraft produseres i gamle anlegg, etter gamle konsesjonsvilkår og med unødvendig store naturinngrep til følge.
Kommunene ber Regjeringen prioritere arbeidet med nødvendige moderniseringer av driftsvilkårene, slik at anleggenes drift kan forsvares ut fra samfunnets syn på natur- og miljøverdier i dag.
De fleste vannkraftutbygginger i årene fremover vil bli regulert av Vannressursloven fra 2000, ikke Vassdragsreguleringsloven fra 1917. Kommunene mener vannressursloven snarest må gjennomgås med sikte på å gi vertskommunene like rettigheter som etter vassdragsreguleringsloven. Kommunene vil advare mot en utvikling med konsesjonsfritak av omfattende kraftutbyggingstiltak, slik det er stadig flere eksempler på. Slike konsesjonsfritak fratar samfunnet muligheten for langsiktig kontroll.
Prisberegningsreglene for konsesjonskraft bør forenkles slik at gjennomsnittlig produksjonskostnad blir gjeldende prisgrunnlag for all konsesjonskraft.
Kommunene gjentar kravet om at maksimums- og minimumsverdien på eiendomsskatt fjernes. Dette er en ordning som forskjellsbehandler vannkraftanlegg i forhold til andre verker og bruk. Dagens ordning premierer de mest lønnsomme kraftprodusentene som får den største skatterabatten.
Det er stort behov for oppgradering av de store overføringslinjene.
Store utbyggingsprosjekter skal gjennomføres i både Troms og Finnmark. Kommunene ber om en lovfestet kompensasjon for store kraftlinjer, etter modell fra ordningen for store kraftproduksjonsanlegg.
Naturressursskatten til kommunene ble innført ved kraftskattereformen i 1997, men har siden stått uendret. Kommunene krever at naturressursskatten prissikres slik at realverdien opprettholdes.