– Etter en rask gjennomlesning blir jeg oppløftet av å se et regjeringsoppnevnt utvalg ta tidsånden på pulsen som Distriktsnæringsutvalget gjør, uttaler Torfinn Opheim. Han fortsetter: – Kraftkommunene har i mer enn 40 år kjempet for det prinsippet som var utvalgslederens hovedbudskap da han overleverte utredningen til regjeringen i dag. Kommuner som avstår sine verdifulle naturressurser, har en legitim rett til en andel av den store verdiskapingen som deres naturverdier gir grunnlag for. Det er en rekke eksempler fra senere år hvor dette prinsippet har vært forsøkt undergravd, det er nok å nevne Sanderud-utvalgets innstilling, og bare gjennom en bred mobilisering av våre medlemskommuner har vi greid å stå imot forsøkene på å samle all verdiskaping på statens hånd. Distriktsnæringsutvalget viser en helt annen forståelse og bygger på helt andre analyser når nettopp naturressurskommunenes interesser fremheves på en glimrende måte. Og som utvalget uttaler, gjelder dette ikke bare vannkraft, men alle naturressursbaserte næringer, som vindkraft, oppdrett, mineralutvinning osv.
Opheim viser videre til at utvalget også påpeker at det er et grunnleggende rettferdskrav at de lokalsamfunn som blir utsatt for store naturinngrep har krav på full kompensjon for slike inngrep. Og endelig at staten ikke må undergrave disse prinsippene for verdifordeling ved aktiv bruk av det statlige overføringssystemet for kommunene.
Utvalget – NOU-en finner du her: NOU 2020: 12 – uttaler blant annet:
«Alle kommuner, uavhengig av nivået på skatteinntektene, er tjent med å ha et velfungerende privat næringsliv i kommunen. Næringslivet bidrar til inntekter for kommunene, noe som igjen gir mulighet til å yte gode tjenester og til å utvikle lokalsamfunnet. Ulike næringsstrukturer gir også ulikt inntektsgrunnlag for kommunene. Det kan argumenteres for at dersom kommunene får beholde en større andel av verdiskapingen som skjer lokalt, vil dette gi insentiver for å legge til rette for næringsutvikling. Dette vil igjen kunne være positivt for verdiskapingen og sysselsettingen i kommunen. Det finnes ikke noe entydig svar på om inntektssystemet i tilstrekkelig grad legger til rette for næringsutvikling. Utvalgsmedlemmenes erfaringer tilsier at slike insentiver er positivt for verdiskaping og sysselsetting i kommunene. Dersom for eksempel vertskommunene kunne forvente en større andel av fremtidige skatteinntekter fra vindkraftsektoren, er det grunn til å tro at de i større grad ville lagt til rette for denne typen næringsutvikling. Hvor effektivt dette kan være, bør utredes nærmere siden oppdatert kunnskap om betydning av kommunesektorens inntekter fra skatt er viktig for å kunne utforme et godt inntektssystem for kommunene.
Kompensasjon for naturinngrep Det kan være andre hensyn som tilsier at det bør innføres ekstra inntektsmuligheter for kommunene. Ulemper som påføres innbyggere i kommunen ved at naturressurser båndlegges til næringsutvikling, er et eksempel. Regulering av vassdrag til kraftproduksjon har bidratt til inngrep i natur og miljø, neddemming av store arealer, tørrlegging av elver, tap av fiske og fauna og utrasing av elveleier og dårligere rammekår for andre næringer, blant annet reiseliv og turisme. Siden de første vannkraftutbyggingene rundt forrige århundreskifte har vertskommunene som avstår sine naturressurser til storsamfunnet, fått erstatning for de naturødeleggelsene som er påført lokalt. Dette erstatningsvernet kommer i dag til uttrykk hovedsakelig gjennom de lovfestede konsesjonsavgiftene og konkrete konsesjonsvilkår. Videre har det vært politisk enighet om at vertskommunene skal få en andel av de verdiene som skapes ved utnyttelse av vassdragene. Verdiandelsaspektet fordeles i dag gjennom lovfestede ordninger med konsesjonskraft og hjemfall. Utvalget er bedt om å se på hvordan bærekraftig utnytting av naturressursene også har positive virkninger for lokalsamfunnene. I den forbindelse er det sentralt at utvalget også vurderer hvordan skattlegging av ulike naturressurser påvirker kommunenes inntekter, også de kommunene som ikke får økte inntekter. Det har vært bred enighet om at de distriktene som avstår naturressurser til storsamfunnet, har en legitim rett til en andel av verdiskapingen. Et eksempel på dette er at Stortinget under behandlingen av havbruksmeldingen la spesiell vekt på at en stor andel av inntektene fra havbrukstillatelser skulle tilfalle kommunene og fylkeskommunene. Dette for å gi kommunene insentiver til å stille egnede arealer til rådighet for oppdrettsnæringen. En stor inntektsøkning som skyldes at skatteleggingen av tilfeldig fordelte naturressurser tilfaller kommunen, kan utfordre det overordnede målet med inntektssystemet, nemlig et likeverdig tjenestetilbud. Målet med inntektssystemet blir også utfordret ved at enkelte kommuner har en såkalt beliggenhetsrente, altså høye personskatteinntekter på grunn av beliggenhet i nærheten av storbyer, innbyggere som pendler til nabokommuner med mange arbeidsplasser, og et lønnsnivå som gjerne er en del høyere enn i distriktene. Kommunenes inntekter fra naturressurser utgjør en liten andel av de kommunale inntektene samlet.»
LVK ser fram til at regjeringen nå implementerer utvalgets anbefalinger i sine arbeider med nye rettslige rammeverk rundt naturressursbaserte næringer, som for eksempel vindkraften.