Regjeringens modell er basert på vekst i lønnsgrunnlaget i privat sektor, og er omtalt «å gi kommunene et sterkere insentiv til å legge til rette for lokal næringsutvikling og føre en mer aktiv næringspolitikk». Inntekten skal tildeles gjennom rammetilskuddet og utjevnes på linje med øvrige kommunale skatteinntekter. Modellen blir av Regjeringen ansett som kommunenes andel av verdiskapningen som skjer lokalt, og gis virkning fra 2017.
Regjeringens forslag vil tilgodese kommuner med arbeidsintensive aktiviteter. For næringer som i større grad gjør bruk av naturressurser som innsatsfaktor, for eksempel vind- og vannkraftproduksjon eller havbruk, vil ordningen gi liten eller ingen effekt, til tross for at vedkommende kommune yter en viktig innsats ved å stille sine naturressurser til disposisjon for en næringsutvikling storsamfunnet ønsker å stimulere.
Vindkraftkommunene har i lang tid fremmet krav om innføring av en naturressursskatt tilsvarende som for vannkraftsektoren. Vannkraftkommunene har krevd en verdisikring av naturressursskatten for å sikre en andel av realverdien av deres naturressurser. Kommuner med oppdrettsanlegg har lenge vært forespeilet en arealavgift.
Det er LVKs syn at Regjeringen bør imøtekomme disse kravene samtidig med forslaget om en tilbakeføring av selskapsskatten til kommuner med annen og mer arbeidsintensiv næringsutvikling. Regjeringen vil med dette i større grad likestille kommuner med ulike typer næringsutvikling, og sikre en betydelig større utbredelse av sin lokalpolitikk.
En nærmere beskrivelse av Regjeringens forslaget til ny modell inntas nedenfor (Kommuneproposisjonen 2016 kap. 9):
«Det foreslås at en del av den lokale verdiskapningen tilbakeføres til kommunene basert på lønnsgrunnlaget i det lokale næringslivet i den enkelte kommune. […] Den nye inntekten fra lokal verdiskapning foreslås basert på vekst i lønnsgrunnlaget i private foretak i kommunen over en periode, ved at alle kommuner som har en positiv utvikling får en andel av den nye inntekten. […] Ved å basere den nye inntekten på endring i lønnssum, og ikke på fordelingen av lønnssum, mellom kommunene, oppnår en at alle kommuner med en positiv utvikling, og ikke bare kommuner som i utgangspunktet har det rikeste næringslivet, kan få en andel av den nye inntekten. Dermed vil alle kommuner, både små og store, få et sterkere insentiv til å legge til rette for næringsutvikling, samtidig som verdiskapningen føres tilbake til lokalsamfunnet.»