LVK-nytt nr 1/2005 (04.01.2005)
Supplering av Verneplan IV

Det vises til LVK-nytt nr 36/2004 ”Vernede vassdrag og rikspolitiske retningslinjer”.  Nedenfor følger en oppfølging av komitehøringen som i dag er oversendt Energi- og miljøkomiteen:

“Notat vedrørende supplering av Verneplan IV

Jeg viser til komitehøringen 7. desember 2004, hvor det fra LVKs side ble vist til at de Rikspolitiske retningslinjene for vernede vassdrag går lenger i vern av areal enn det det egentlige vassdragsvernet tilsier. Det ble særlig vist til kombinasjonen av retningslinjenes geografiske utstrekning – ”et område på inntil 100 meters bredde” langs alle elver, større bekker, sjøer og tjern, og at retningslinjene i dette området gir grunnlag for å nekte tiltak ” som reduserer verdien for landskapsbilde, naturvern, friluftsliv, vilt, fisk, kulturminner og kulturmiljø”, jfr forskriftene pkt 3.

Det ble fra noen komitemedlemmer under spørsmålsrunden etterlyst konkrete eksempler på at retningslinjene har satt en stopper for ønskede tiltak innenfor 100- meters-beltet. Det skal gis noen slike eksempler i det følgende:

A) På forespørsel fra LVK er det fra flere medlemskommuner pekt på at komiteen gjennom sine omfattende befaringer i forbindelse med verneplanarbeidet vil være godt kjent med den typiske topografien rundt norske vassdrag, hvor vassdragene er omkranset av forholdsvis flate, men i ustrekning begrensede partier som møtes av bratte fjellsider. De 100-metersbelter som omkranser vassdragene, vil nettopp være de mest utnyttbare, og ofte de eneste utnyttbare områdene. Blant annet fra Beiarn kommune er det understreket at naturforholdene ligger slik til rette at de Rikspolitiske retningslinjene vil kunne føre til uønskede innskrenkninger i de foreliggende utnyttelsesmuligheter. – LVK anser det unødvendig å utdype det nærmere.

B) På gården Hamrabø i Suldal kommune er gården nektet å bygge traktorvei til heiområdene ovenfor gården fordi vassdraget er vernet. Det er opplyst at vedtaket kan føre til at gårdsdriften må nedlegges.

C) I Romarheimsdalen i Lindås kommune er en gård med leirskole sterkt berørt av begrensninger med hjemmel i de Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag.

D) Espedalsvassdraget i Gjesdal kommune, Rogaland, ble vernet for noen år siden. Søknader om bygging av traktorveier til fjells er avslått av fylkesmannen under henvisning til retningslinjene.

E) Bjerkreimsvassdraget er under vurdering nå. Det er en uttalt frykt fra gårdene øverst i Ørsdalen at både nydyrking og hyttebygging vil bli vanskeliggjort med bakgrunn i retningslinjene. Det er vist til at både topografien og naturutnyttelsen er svært forskjellig fra Jæren og at erfaringer fra vernede vassdrag på Jæren derfor gir liten veiledning for virkningene av et vern av Bjerkreimvassdraget.

Generelt:

De Rikspolitiske retningslinjene for vernede vassdrag er ment som et instrument for å ivareta vernebehovet knyttet til vassdragene. Uavhengig av konkrete eksempler er det slik LVK ser det maktpåliggende at Stortinget sørger for at det rettslige grunnlaget for å ivareta dette vernebehovet er i overensstemmelse med formålet. Dette vil styrke og ikke svekke legitimiteten rundt vernevedtak generelt. Så vidt vites har ikke de Rikspolitiske retningslinjene tidligere vært forelagt Stortinget slik de nå er blitt i forbindelse med verneplanarbeidet. På vegne av LVK’s medlemskommuner anmodes derfor komiteen om å lytte til de signaler som er kommet fra berørte kommuner.

Oslo, 4. januar 2005

Stein Erik Stinessen ”