| LVK-nytt nr 11/2003 (06.03.03) Eiendomsskatt – Omtakseringer m.m. |
|
1. EIENDOMSSKATT PÅ KRAFTOVERFØRINGSANLEGG – STATUS Det vises til LVK-nytt 41/02 av 19. desember 2002 hvor LVK redegjør for Finansdepartementets forslag om at eiendomsskatteloven § 8 likevel ikke skal tre i kraft for kraftføringsanlegg. At eiendomsskatteloven § 8 ikke iverksettes for kraftoverføringsanlegg, vil ha stor betydning for kommunenes fremtidige eiendomsskatteinntekter fra disse skatteobjektene. Departementets forslag er overensstemmende med de synspunkter som LVK tidligere har hevdet. LVK har følgelig i sitt høringsbrev gitt uttrykk for at man er tilfreds med at departementet har revurdert sitt tidligere standpunkt. LVK har også innhentet de øvrige høringsinstansers uttalelser. Det er gledelig å registrere at også de alle fleste høringsinstansene, herunder Skattedirektoratet, OED og NVE støtter departementets forslag. Bransjen, og særlig Statnett derimot, protesterer som ventet mot forslaget. Mer uventet var det at også KS Bedrift har avgitt en høringsuttalelse hvor man ber om en umiddelbar ikrafttredelse av § 8. LVK har ansett det viktig at kommunene står samlet om å hegne om eiendomsskatten som en kommunal skatteart. LVK har derfor rettet henvendelse til KS og bedt om en avklaring av KS’ standpunkt i saken. I brev til LVK som vi mottok i går har KS vedlagt sitt brev til departementet hvor det nå presiseres at KS går inn for departementets forslag om at eiendomsskatteloven § 8 ikke iverksettes. Endelig avklaring vil foreligge i løpet av året. 2. SPØRSMÅL OM OMTAKSERING, KONTORMESSIG OPPREGULERING MV. 2.1 Innledning Kommuner som utskriver eiendomsskatt og hvor det er gått 10 år eller mer siden forrige alminnelige taksering, må ta stilling til om kommunen skal: Flere kommuner har henvendt seg til LVK med ulike spørsmål knyttet til ovennevnte problemstillinger og til gjennomføring av særskilt omtaksering av enkelte skatteobjekter som må antas å ha fått økt verdi pga. nybygg eller påkostninger mv. Spørsmålene som er reist må antas å være av interesse også for andre kommuner, og LVK har derfor funnet grunn til å gi en nærmere redegjørelse for det som synes å være de mest sentrale problemstillingene. Redegjørelsen nedenfor omfatter alle eiendomskatteobjekter, med unntak av kraftproduksjonsanlegg, hvor skattetakstene fastsettes av ligningsmyndighetene. 2.2 Bør kommunene avvente en omtaksering i påvente av nye takseringsregler Da eiendomsskatteloven ble vedtatt i 1975 ble det lagt til grunn at man i løpet av få år ville få et nytt takseringssystem for boliger og fritidseiendommer. Et nytt takseringssystem ble ansett som en forutsetning for at eiendomsskatteloven § 8 skulle kunne tre i kraft. I løpet av de mer enn 25 år som har gått siden eiendomsskatteloven ble vedtatt, har det vært fremmet flere forslag til nye takseringsregler, senest i Ot. prp. nr. 55 (2000 -2001). Imidlertid har ingen av forslagene fått den nødvendige tilslutning. Mange kommuner har utsatt omtakseringen av de skattepliktige eiendommene i påvente av nye takseringsregler og en ikrafttredelse av eiendomsskatteloven § 8. Slik LVK ser det, ligger en endelig avklaring av taksering av boliger og fritidseiendommer antagelig flere år frem i tid. Kommunene bør følgelig ikke utsette vurderingen av om det skal gjennomføres ny generell omtaksering i påvente av disse takseringsreglene. Det er heller ikke grunn til å utsette omtakseringen i påvente av nye regler om taksering av kraftoverføringsanlegg. Som det fremgår ovenfor under pkt 1 har Finansdepartementet fremmet forslag om at de gjeldende verdsettelsesreglene for slike anlegg skal videreføres. En endelig avklaring vil foreligge forhåpentligvis før sommeren – men i alle fall i løpet av året. 2.3 Omtaksering, utsatt taksering eller kontormessig oppregulering av gjeldende takster? 2.3.1 De rettslige rammer Inntil eiendomsskatteloven § 8 trer i kraft er det fortsatt reglene i byskatteloven § 4 og § 5 som regulerer takseringen av alle eiendomsskatteobjekter, bortsett fra kraftproduksjonsanlegg. Byskatteloven § 4 første ledd annet punktum lyder: ”Almindelig taksering foregår hvert 10de år, med mindre bystyret under særegne forhold beslutter, at ny taksering tidligere skal finne sted.” Denne bestemmelsen er imidlertid delvis satt til side gjennom eiendomsskatteloven § 33 tredje ledd, som fastsetter at: Av byskatteloven § 4 første ledd sammenholdt med eiendomsskatteloven § 33 tredje ledd følger at kommuner hvor det er gått ti år eller mer siden forrige alminnelige taksering, vil ha rett – men ikke plikt – til å foreta ny alminnelig taksering. Dette innebærer at kommuner i utgangspunktet står fritt mht. fortsatt å benytte gjeldende takster, selv om disse skulle være eldre enn 10 år. Som et alternativ til en alminnelig omtaksering vil kommuner hvor det er gått mer enn 10 år siden forrige alminnelige taksering kunne foreta en kontormessig oppregulering av de gamle takstene, jf lov av 17. desember 1982 nr. 82 om mellombels tillegg til lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane: Loven som gir hjemmel til kontormessig oppjustering av eiendomsskattetakstene ble gitt som en ”midlertidig” løsning i påvente av at eiendomsskatteloven § 8 skulle tre i kraft. Da loven ble gitt var det neppe noen som forutsatte at den skulle bli stående i mer enn 20 år. 2.3.2 Momenter av betydning for kommunens valg av løsning Når en kommune skal ta stilling til om den fortsatt skal utskrive eiendomsskatt på grunnlag av gjeldende takster, gjennomføre en kontormessig oppregulering av disse eller foreta ny alminnelig omtaksering, er det flere forhold som bør tas i betraktning. En alminnelig omtaksering vil normalt gi takster som ligger høyere enn de som ble fastsatt ved tidligere takster. En omtaksering vil derfor kunne gi kommunene mulighet til å øke eiendomsskatteinntektene, og særlig i kommuner som utskriver eiendomskatt i områder utbygd på byvis vil økningen kunne bli betydelig. Selv om en omtaksering fører til vesentlig høyere takster, behøver imidlertid ikke skattetrykket å bli tilsvarende forhøyet. Kommunene kan nemlig kombinere utskrivingen av skatt på grunnlag av nye og høyere skattetakster med en reduksjon av skattesatsene. For boligeiendommer kan det også innføres bunnfradrag, jf eiendomsskatteloven § 11 annet ledd. Også kontormessig oppjustering vil medføre økte skatteinntekter. En slik oppregulering er svært enkelt å gjennomføre. Dette i motsetning til alminnelig omtaksering, som vil kunne være tids- og kostnadskrevende, særlig i kommuner med mange skatteobjekter. Prinsipielt vil imidlertid en alminnelig omtaksering gi et bedre takstgrunnlag enn kontormessig oppjustering. Dette gjelder både i forhold til målsettingen om at takstene skal avspeile markedsverdien og i forhold til likhetsprinsippet, som blant annet innebærer at skattebelastningen for ulike eiendommer bør stå i et likt forhold til den enkelte eiendoms omsetningsverdi. I tillegg kommer at en ved en alminnelig omtaksering lettere vil fange opp skatteobjekter som tidligere ikke er medtatt, som eksempelvis nettanlegg som ligger inne i kraftstasjonene. (Nettkomponenter inne i kraftstasjonene ble tidligere taksert sammen med kraftproduksjonen. Dette er ikke lenger tilfelle – da slike nettkomponenter nå skal tilordnes – virksomhetsområdet for nett.) Er det grunn til å anta at markedsverdien for ulike typer eiendomsskatteobjekter har endret seg forskjellig siden forrige alminnelige taksering, bør det som hovedregel gjennomføres ny alminnelig omtaksering. Kommuner hvor det generelt har vært en betydelig prisstigning på noen typer eiendommer, for eksempel på boligeiendommer, men ikke på andre eiendommer, for eksempel næringseiendommer, bør derfor vise tilbakeholdenhet med å foreta kontormessige oppreguleringer. Jo lenger tid som er gått siden forrige alminnelige taksering, jo mer sannsynlig er det at det vil kunne foreligge forskjellige verdiendringer både mellom likeartede eiendommer og mellom eiendommer av ulik kategori. Hensynet til likhet og rimelighet vil i slike situasjoner tilsi at det gjennomføres en alminnelig omtaksering. Dersom verdiendringene både generelt og innbyrdes mellom de ulike typer skatteobjekter må antas å være små, vil det være mer forsvarlig å foreta enn en kontormessig oppjustering. 2.4 Særlig om kontormessig oppregulering av eiendomsskattetakstene 2.4.1 Hvem som har kompetanse til å treffe vedtak om kontormessig oppregulering Det følger av loven at det er kommunestyret som har kompetanse til å treffe vedtak om kontormessig oppregulering av eiendomsskattetakstene, og som herunder må fastsette oppreguleringssatsen. Selve oppjusteringen av takstene for de ulike eiendommene vil deretter kunne gjennomføres av eiendomsskattekontoret. Det er derfor ikke nødvendig å koble takstnemnda inn i en sak om kontormessig oppregulering av eiendomsskattesatsene. Dersom kommunestyret er i tvil om det bør gjennomføres en kontormessig oppregulering kan det imidlertid være hensiktmessig å innhente takstnemndas syn på spørsmålet. 2.4.2 Vedtak om kontormessig oppregulering er en del av budsjettbehandlingen Det antas at eiendomsskatteloven § 10 også vil gjelde for kontormessige oppreguleringer, hvilket innebærer at kommunestyrets vedtak om å foreta slik oppregulering, herunder satsen for oppregulering og eventuelle unntak må treffes i forbindelse med budsjettbehandlingen. Vedtakene som gjelder eiendomsskatt blir således en del av kommunens budsjettvedtak. Et kommunestyre kan kun fatte vedtak for ”det kommande skatteåret”. Vedtak om kontormessig oppregulering må derfor fastsettes på nytt for hvert år det er aktuelt å foreta slik oppregulering. Et kommunestyre kan således i 2003 bare treffe vedtak om hvilken oppregulering som skal gjelde for 2004, ikke for senere år. 2.4.3 Oppreguleringsgrunnlaget og oppreguleringssatsen Av loven om kontorjustering fremgår at verdien ikke kan økes ”meir enn 10 % av det opphavelege skattegrunnlaget for kvart år etter 10-årsfristen for den siste ålmenne verdsetjinga”. Selv om det ikke står i loven, må det likevel trolig innfortolkes et krav om at den kontormessige oppregulering ikke kan være så stor at de oppregulerte takstene blir høyere enn markedsverdi. Kommunestyret står i utgangspunktet fritt i å velge oppreguleringssats så lenge denne ligger innenfor taket på 10 % pr. år som er gått siden 10-årsfristens utløp. Dersom forrige alminnelige taksering ble gjennomført i 1989 og første gang ble lagt til grunn ved utskrivingen i 1990, og det ikke tidligere har vært gjennomført kontormessig oppregulering, vil kommunestyret i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2004 kunne vedta at takstene skal oppreguleres med inntil 50 %. Dersom kommunestyret skulle vedta en oppreguleringssats på 40 % for 2004, ville det i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2005 kunne vedtas en ny oppregulering på inntil 20 %. Det er viktig å være oppmerksom på at det er ”det opphavelege skattegrunnlaget”, dvs. den taksten som ble fastsatt ved forrige alminnelige taksering som skal oppreguleres. Enkelte kommuner har feilaktig benyttet tidligere oppjusterte takster som oppjusteringsgrunnlag. Dette vil være i strid med loven. En kontormessig oppregulering vil omfatte alle de skattepliktige eiendommene som ble taksert ved forrige alminnelige taksering. Eiendommer som har vært taksert senere, for eksempel fordi de er oppført etter forrige alminnelige taksering, vil i utgangspunktet ikke være omfattet av en slik oppregulering. Av loven som regulerer adgangen til kontormessig oppregulering fremgår imidlertid at kommunestyret kan bestemme at eiendommer som har vært gjenstand for særskilt taksering etter forrige alminnelige taksering – men før et tidspunkt som kommunestyret fastsetter – også skal være gjenstand for oppregulering. En kommune må trolig også kunne velge en ”mellomløsning”, ved å foreta en mindre prosentvis oppregulering for de eiendommer som har vært gjenstand for særskilt taksering, enn det som er aktuelt for de øvrige eiendommer. Adgangen til oppregulering av eiendommer som er taksert etter forrige alminnelige taksering bør normalt bare benyttes dersom takstene for disse eiendommene må antas å ligge på samme nivå som de eiendommer som ble taksert ved den alminnelige takseringen. Det er tvilsomt om det er adgang til å unnta enkelte eiendommer som ble taksert ved forrige alminnelige taksering, men som har vært gjenstand for en mindre verdistigning enn de øvrige eiendommer, fra en kontormessig oppregulering. Kommuner hvor det generelt har vært en betydelig verdiøkning på boligeiendommer, men ikke på verk og bruk, bør derfor vise tilbakeholdenhet med å foreta kontormessige oppreguleringer. Dersom kommunen ønsker å fange opp verdistigningen på de eiendommene som særlig har økt i verdi, vil det være en bedre løsning å gjennomføre alminnelig omtaksering. 2.4.5 Særlig om kraftanlegg Loven som gir hjemmel til kontormessig oppjustering av eiendomsskattetakstene ble gitt som en ”midlertidig” løsning i påvente av at eiendomsskatteloven § 8 skulle tre i kraft. Fordi eiendomsskatteloven § 8 er trådt i kraft for kraftproduksjonsanlegg fra og med 2001 – og det nå årlig fastsettes nye eiendomsskattetakster for kraftproduksjonsanlegg – er grunnlaget for kontormessig oppjustering av slike anlegg ikke lenger til stede. Det skal derfor ikke foretas noen oppregulering av eiendomsskattegrunnlaget for kraftproduksjonsanleggene. Kraftoverføringsanlegg skal derimot omfattes av en kontormessig oppjustering. 2.4.6 Kunngjøring mv. Kommunestyrets vedtak om kontormessig oppregulering av eiendomsskattetakstene bør kunngjøres. I tillegg bør kommunen innen 1. mars i skatteåret ha lagt ut en liste som viser de nye, oppregulerte takstene for de eiendomsskattepliktige eiendommene, jf eiendomsskatteloven § 15. 2.5 Omtaksering som følge av nybygg, påbygg, investeringer og andre forhold som gir et skatteobjekt økt markedsverdi Etter at en kommune har gjennomført alminnelig taksering kan det hende at skatteobjektet blir gjenstand for påbygninger eller andre former for investeringer. Som eksempler kan nevnes en produksjonsbedrift, dvs. et ”verk og bruk” som bygger en ny produksjonshall, en linje for overføring av kraft hvor gamle stolper og/eller kabler blir erstattet med nye eller en bolig som får et påbygg. I slike situasjoner bør det vurderes om det er grunnlag for å fastsette en ny takst. Byskatteloven § 4 tredje ledd fastsetter at det skal gjennomføres omtaksering, dersom det på eiendommen er oppført ”nye bygninger som antas å ha en verdi av minst kr. 10.000”. Tatt i betraktning at beløpsgrensen på kr 10.000 kom inn i loven i 1962, vil det i dag være naturlig å legge til grunn at verdien av nybygget må være vesentlig høyere før det gjennomføres en omtaksering. Det er kun oppføring av ”nye bygninger” som gir grunnlag for omtaksering i medhold av byskatteloven § 4 tredje ledd. Dersom det er andre forhold som har ført til at en eiendom må antas å ha fått høyere (eller lavere) verdi vil hjemmelen for en eventuell omtaksering være byskatteloven § 4 fjerde ledd. Denne bestemmelsen lyder: ”Formandskapet saavel som den skattepliktige har adgang til at forlange særskilt værdsættelse avholdt i tiden mellem de almindelige eiendomstakseringer i tilfælde, hvor værdien av en eiendom ved indtraadte forandringer antages at være væsentlig forøket eller formindsket i forhold til andre eiendomme.” (Understreket her.) Det er formannskapet som har kompetansen til å kreve omtaksering i medhold av denne bestemmelsen, men det er takstnemnda som foretar omtakseringen. Mens det etter byskatteloven § 4 tredje ledd bare er oppføring av ”nye bygninger” som kan utløse omtaksering, vil begrepet ”inntrådte forandringer” i fjerde ledd kunne omfatte en rekke forskjellige forhold. Således vil både påbygg, utskiftninger av anleggsmidler (forutsatt at disse skal hensyntas ved takseringen, jf eiendomsskatteloven § 4 annet ledd tredje punktum) og forandringer i trafikkforhold eller lignende kunne utløse en omtaksering etter fjerde ledd, dersom slike forhold har ført til at verdien av den aktuelle eiendommen er blitt vesentlig forøket ”i forhold til andre eiendommer”. Spørsmålet om hvor meget som kreves for at verdien av et anlegg må anses for å være ”væsentlig” endret er ikke nærmere regulert i loven, og er etter det LVK kjenner til heller ikke prøvet av domstolene. Som et utgangspunkt bør det trolig legges til grunn at en verdiendring bør utgjøre mer enn 10 % av den tidligere fastsatte takst før det foretas en særskilt omtaksering og fastsettes ny takst. Som nevnt ovenfor er det takstnemnda som fastsetter ny takst ved omtaksering av enkelte eiendommer i medhold av byskatteloven § 4 tredje og fjerde ledd. Dersom det er tale om utvidelse av et industrianlegg kan takstnemnda ikke nøye seg med å øke taksten med et beløp som tilsvarer hva det har kostet å foreta utvidelsen, men må gjennomføre en ny takst på samme måte som ved ordinær taksering. |
LVK-nytt nr 11/2003
Det vises til LVK-nytt 41/02 av 19. desember 2002 hvor LVK redegjør for Finansdepartementets forslag om at eiendomsskatteloven § 8 likevel ikke skal tre i kraft for kraftføringsanlegg.