LVK-nytt nr 11/2005 Vederlag for naturinngrep er ikke smøring!

Naturvernforbundet har i media i dag påstått at ordningen med  utbyggingsavtaler mellom kraftutbyggere og kommuner er ” smøring”. Naturvernforbundet er på ville veier. Nedenfor følger LVK’s kommentarer:

Det vises til oppslag i media i dag, hvor Naturvernforbundet hevder at kraftutbyggere ”driver smøring av lokalpolitikere” gjennom såkalte utbyggingsavtaler.

Naturvernforbundet har dessverre kommet i skade for å smøre seg bort i denne saken. De faktiske forhold er:

Gjennom en lovgivning som er like gammel som vannkraftutbyggingen i Norge, har Stortinget gitt de kommuner som må avstå verdifulle naturressurser til kraftutbyggere, lovbestemte rettigheter til en andel av verdiskapingen som erstatning. Det fremgår bla av vassdragsreguleringsloven § 12 nr 17 at utbyggeren kan pålegges å betale næringsfond til det berørte lokalsamfunnet. Næringsfond er tildelt fra Stortinget ved en rekke utbyggingssaker, og de har gitt kommunene muligheter til andre næringsrettede tiltak enn bruk av vassdraget.

Det er en grunnleggende demokratisk rett at det berørte lokalsamfunnet skal høres i spørsmålet om andres utnyttelse av deres naturressurser. Det er tilsvarende grunnleggende demokratisk at lokalsamfunnet før det tar stilling til utbyggingsspørsmålet har oversikt over de samlede virkninger av en utbygging – både positive og negative. Et problem med de lovbestemte næringsfond er at disse først settes etter at kommunestyrets høringsfrist er gått ut. Et annet problem har vært at næringsfond i følge loven må utbetales i det konsesjon gis, selv om utbyggingen senere ikke blir noe av. Dette har ført til at verken utbyggere eller lokalpolitikere har visst rekkevidden av sine beslutninger.

For å bøte på dette, har det i alle fall i de siste 25-30 år vært utviklet et forhandlingssystem, hvor utbyggingsavtaler trer i stedet for lovbestemte næringsfond. Fordelen med dette er at lokalpolitikere da i større grad kjenner de samlede virkninger på tidspunktet for sin beslutning, og utbyggere ikke risikerer å måtte betale for en utbygging som ikke gjennomføres. Disse utbyggingsavtalene gjøres i full åpenhet og følger konsesjonssaken til de sentrale myndigheter. Noe næringsfond fra Stortinget er da ikke aktuelt.

I moderne miljølovgivning er det både nasjonalt og internasjonalt et klart utviklingstrekk i retning av større grad av forhandlingssystemer mellom myndigheter og berørte, i stedet for statlige diktat. Slike forhandlingssystemer er både smidigere, mer demokratiske og  styrker vedtakenes legitimitet hos de berørte.

Naturvernforbundet påstår at praksisen med utbyggingsavtaler er at ”for mange vassdrag blir bygget ut.”  I sin iver etter flere vernede vassdrag synes Naturvernforbundet å ha oversett at det er Stortinget og ikke det berørte lokalsamfunn som bestemmer hvorvidt et vassdrag skal bygges ut. Og eksemplene på at Stortinget har sagt nei til utbygging selv om det berørte lokalsamfunnet har sagt ja, er flere enn Sauda, Øvre Otta og Saltfjell-Svartisen.

En allerede stram kommuneøkonomi blir ikke bedre av å nekte kommunene vederlag for å avstå sine naturressurser. Og økt lønnsomhet for utbygger demper ikke utbyggingslysten.