LVK-nytt nr 22/2005 Hjemfall- LVK kommenterer nye innspill og forslag

I forbindelse med høringen til Hjemfallsutvalget – NOU 2004:26 – er det fremkommet en del nye innspill og forslag til hvordan regelverket kan endres. LVK vil nedenfor kommentere noen av forslagene:

1. EBLs forslag om ”offentlig hjemfall”

I EBLs høringsbrev heter det bl a:

”Det er etter vår oppfatning en svakhet ved utvalgets arbeid at man i tillegg til å diskutere forskjellige former for hjemfall til staten ikke også har diskutert hjemfall til kommuner og fylker, samt til staten for de statlig eide selskapers vedkommende (…) ”Offentlig hjemfall” innebærer at eierskapet tilbakeføres til dagens offentlige eiere – henholdsvis stat, kommuner og fylkeskommuner. (…) I en slik tankegang vil alle selskaper være underlagt like rammevilkår, og det kan legges til rette for at selskapene kan operere effektivt, omorganisere, fusjonere mm uten å omfattes av hjemfallsreglene”

LVKs kommentar:

EBLs forslag om offentlig hjemfall, er ikke basert på et prinsipielt grunnlag – og er heller ikke gitt noen prinsipiell begrunnelse. EBLs forslag er at hjemfallet skal finne sted til den som måtte være eier – hva enten det er tale om stat, kommune eller fylkeskommune. Problemet er imidlertid at ESA stiller krav om likebehandling av private og offentlige aktører. Et forslag om hjemfall til seg selv – vil innebære at de private aktører også fremmer krav om hjemfall til seg selv. I så fall er hele poenget med hjemfall borte.

Et slikt resultat vil imidlertid være i tråd med EBLs prinsipielle holdning om at hjemfallsordningen bør oppheves.

2. Tidligere Nærings- og energiminister Finn Kristensens forslag om å ”snu om på hjemfallsreglene”

I Europowers utgave i mars 2005 lanserer tidligere Nærings- og energiminister Finn Kristensen et forslag om å snu om på hjemfallsreglene. I artikkelen heter det bla:

”Finn Kristensen mener det er tre forhold som er viktige. Det ene er at private og offentlige skal likestilles. I tillegg skal hjemfallsreglene i store drag beholdes som nå, men enkelte justeringer, for eksempel når det gjelder tidspunktet for hjemfall. Dessuten må ikke ordningen hindre en naturlig tilpasning av strukturen i bransjen.”. Finn Kristensen påpeker at bransjen hovedsakelig er offentlig eid (88 prosent) og at disse i dag har evigvarende konsesjoner.  Deretter oppstilles problemstillingen:

”Hvorfor snu rundt og lage politisk og juridisk styr om de 88 prosentene? Hvorfor heller ikke gjøre noe med de syv prosentene som i dag er på private hender og omfattes av hjemfall, spør Kristensen.”

Om forslaget heter det:

(…) Det kan etter hans mening gjøres ved å likestille disse med de 88 prosentene som har evigvarende kontrakter, slik at alle får tidsutbegrenset konsesjon. Forutsetningen er at det blir synlig gjennom et eget selskap og at de eier på linje med det offentlige. Inntil en tredjedel kan selges, men selges mer, vil det innebære hjemfall til staten. Deretter må det avgjøres hvor lang tid det skal gå før det skal overdras. Den tidligere AP-ministeren mener tidspunktet ikke bør være da selskapet fikk konsesjon, men fra da salget foregikk, med en konsesjonstid på eksempelvis 40 år. Spørsmålet omlengden på hjemfallsperioden er en sak politikerne må gjøre seg opp en politisk oppfatning om – og så må lover og regler justeres deretter mener Kristensen.

– Enkelte vil spørre om ikke dette er en gavepakke til de private selskapene. Svaret er ja. Men til gjengjeld er dette stort sett virksomheter som driver med kraftkrevende industri, og derfor har behov for dette, mener han.

(…) Hvis to tre offentlig eide selskaper fusjonerer, skal da den evigvarende konsesjonen fortsatt gjelde? Ja, mener Kristensen. Det samme gjelder om et offentlig selger til et annet offentlig. Hvis man ikke gjør dette på denne måten, er det fare for at hele strukturen blir låst.

Mat for ESA

Hvis man mener at man skal kunne kjøpe og selge kraftverk som en hvilken som helst annen vare, er ikke dette løsningen. Men om man skal prøve å beholde store deler av hjemfallsinstituttet og samtidig gi eieren muligheten til å selge, mener jeg dette er en god modell (…) Kristensen vil med andre ord opprettholde hjemfall for private som selger mer enn en tredjedel til andre private eiere. Spørsmålet blir da om ESA kan godkjenne det som likestilling av offentlige og private. ”

LVKs kommentar:

Det er prisverdig at Finn Kristensen og andre reiser debatt om hvilke alternative løsninger som foreligger for en fremtidig hjemfallsordning. Den viktigste innvendingen mot Kristensens forslag er imidlertid at det ikke løser ”problemet” med ulike regler for hhv offentlige og private aktører, men derimot skaper nye – og i forhold til EØS mer problematisk forskjeller.

Som det fremgår avslutningsvis av avisartikkelen vil et forslag i tråd med Finn Kristensens innebære at det må etableres ulike regler for hhv offentlige og private selskaper. Som Kristensen selv påpeker, vil han akseptere salg mellom to offentlige selskaper, men hvis et privat selskap (som etter hans forslag nå er gitt evigvarende konsesjon) skulle selge mer enn 1/3 av selskapets andeler – innebærer forslaget derimot at hjemfall skal inntreffe for den private kjøper (riktignok først etter 40 år).

LVK kan derfor ikke se at Kristensens forslag endrer noe på den kritikken som er kommet fra ESA. ESAs kritikk gjelder som kjent ikke hjemfallsinstituttet som sådant, men utelukkende det forhold at det er ulike regler for offentlige og private (og dermed også utenlandske) selskaper, noe som etter ESAs oppfatning er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om fri etableringsrett og fri kapitalflyt.

Finn Kristensen innrømmer også dette i sin artikkel. Det er for så vidt et greit standpunkt hvis begrunnelsen er at forvaltning og eierskap til norske naturressurser faller utenfor EØS-avtalen. Men i så fall vil jo også dagens hjemfallsregler kunne opprettholdes uendret. Finn Kristensens forslag fremstår derfor ene og alene som et ønske om å fjerne hjemfall for dagens private selskaper – og følgelig som en gavepakke til dagens private aktører.

Hva denne gavepakken utgjør – er beregnet av Finansdepartementet og gjengitt i NOU 2004:26 til et sted mellom 4,5 og 7,5 milliarder kroner (tabell 10.2). LVK er ingen prinsipiell motstander av gaver fra staten til private, men det må i tilfelle ha en god begrunnelse.

Finn Kristensen gjør i artikkelen gjeldende at de private i denne sammenheng i hovedsak er selskaper som ”driver kraftkrevende industri og som derfor har behov for dette.” De selskaper det er tale om er i første rekke Norsk Hydro ASA, Elkem  Hafslund og Borregaard. At disse selskapene vil bli glade for en slik verdioverføring – på bekostning av stat og kommune – er det ingen som er i tvil om. Spørsmålet er om det å fjerne hjemfallsvilkåret vil ha noe å si for den kraftkrevende industri?

Problemet – sett fra det offentliges ståsted – er at en det er svært begrenset hvilke mulighet man har for å sette vilkår for en slik gaveoverføring som opphevelse av hjemfallsvilkåret vil være, eksempelvis at det er den kraftkrevende industri innenlands som skal nyte godt av kraften. Dette vil lett ble ansett som ulovlig statstøtte i henhold til andre bestemmelser i EØS-avtalen. – Etter energiloven i 1990 – hvor kraftmarkedet ble deregulert, vil det heller ikke være mulig å knytte vilkår om hvor kraften skal benyttes – i bestemte næringer – eller i bestemte områder. Mange av de private selskapene vil også sette seg i mot slike vilkår. – Den reelle situasjon vil følgelig kunne bli at de private selskapene – etter en omgjøring av hjemfallsreglene – ser seg mer tjent med å eksportere kraften til utlandet – hvis kraftprisene skulle tilsi at dette er mer lønnsomt en industrivirksomhet innenlands.

Dagens hjemfallsregler tar gjennom bestemmelsene om foregrepet hjemfall høyde for en situasjon hvor industrien har behov for langsiktige og forutberegnlige rammevilkår. Praksis frem til i dag er at industrien – der den bar bedt om det – har fått foregrepet hjemfall – med konsesjon på nye 50 år. Med et hjemfallsris i bakhånd, har således myndighetene fortsatt styring og kontroll over bruken av våre vannkraftressurser.