LVK-nytt nr 24/2005 Er nasjonalt eierskap til næringsliv og naturressurser av betydning for Norge?

Historien viser at det er viktig for nordmenn at det først og fremst er nordmenn som har makt i Norge. Men de fleste nordmenns nasjonalisme er ikke ekstrem: Vi godtar også deling av makt, men under et viktig vilkår: Vi skal være likestilte, likeverdige og like­­berettigede med alle sammenliknbare nasjoner, og ikke avstå makt uten å få tilsvarende tilbake. Det var jo nettopp dette det var mangel på i 1905.

Dette må gjelde alle former for fremmed styring, også på det man kan kalle kommandoplasser av nasjonal betydning over norsk arbeidsliv.

Men det er stor forskjell på ulike bedrifters og andre ressursers betydning for vår følelse av å være herrer i eget hus. Det virker sannsynlig at fornemmelsen av underordning under fremmede er avhengig hvilken makt aktuelle foretak har, og  av deres innflytelse over andre foretak og samfunnet forøvrig. Dette peker ut store foretak innen finansnæringen og  naturressurser  som særlig viktige for den nasjonale selvråderett,

Antakelig vil den folkelige toleranse overfor utenlandsk makt i Norge også være avhengig av om nordmenn har tilsvarende eierposisjoner i andre land. Men en følelse av likestilling følger ikke nødvendigvis av en tallmessig balanse mellom utenlandsk eierskap i Norge og norsk eierskap i andre land. For eksempel: Om nordmenn blir eiere for 100 milliarder kroner i USA spiller ingen rolle for USA’s selvråderett. Om amerikanerne eier for 100 milliarder i norsk næringsliv, vil det være et forhold av viktighet.

Likevel blir det sagt at nordmenn ikke kan kjøpe arbeidsplasser i andre land, og samtidig være mot at utledninger kjøper arbeidsplasser i Norge. Det er efter mitt skjønn overflatisk. Her er det jo ikke spørsmål om å være generelt for eller mot at noen eier foretak i andre land, bare spørsmål om hvor meget og hva man finner det greit at utlendinger eier. Om det finnes land som ønsker mer utenlandsk eierskap til sine arbeidsplasser – kanskje fordi alternativet er at det blir altfor få arbeidsplasser – må andre land i andre utviklings­faser kunne se annerledes på slike spørsmål. For eksempel: Land i Øst-Europa har grunner til å ønske seg utenlandsk eierskap av økonomiske grunner som overhode ikke foreligger i Norge.

Jeg har nå mange ganger til følelser. Men er det ikke feil å trekke inn følelser i økonomien?. Hvis man mener at oppgaven for økonomisk politikk må være å maksimere samfunnets målbare velstand, bør følelser unektelig tillegges mindre vekt. Men hvis man aksepterer at det er meget mer enn økonomi som avgjør menneskenes tilfredshet med sitt samfunn, kan man ikke se bort fra følelser ved utforming av praktisk politikk.

Vekt på nasjonale hensyn er ikke føleri, men en bredere form for realisme enn den ensidige vekt på økonomi, endog kortsiktig økonomi, som man ser i viktige næringsmiljøer i dag

Jeg mener at beskyttelse av det nasjonale eierskap i noen tilfelle også kan være god samfunnsøkonomi. Men selv om man er uenig i det, kan det være gode grunner til å overveie tiltak for å begrense utsalg av norske bedrifter og andre ressurser.

Fremmed eierskap kan ha både positive og negative sider. Utenlandsk eierskap kan tilføre kompetanse og markeder, og skjerpe konkurransen. Men meget taler mot å tro at salgsbølgene av arbeidsplasser nødevendigvis er naturlige ledd i den internasjonaliseringen av eierskapet som følger med globaliseringen.  Langt fra er alt som skjer i denne prosessen er rasjonelle ledd i en effektiv markedsøkonomi.

Storkonserner kan ha en irrasjonell trang til å bli enda større. Bedriftsledere kan gå inn for oppkjøp på grunn av fordeler for dem selv. Finansforetak kan bli stimulert til å tilrå transaksjonene på grunn av de fortjenestene de får av dem. Forskjeller mellom bedriftsøkonomi og samfunnsøkonomi kan i noen tilfelle begrunne politiske korreksjoner til markedskreftene. .

Men også statens eierskap må begrenses. Det meste av næringslivet må være helt eller delvis privat for at man skal unngå en maktkonsentrasjon hos staten som kan undergrave demokratiet. En annen grunn til å hindre for meget statlig eierskap er at det ofte fører til lav effektivitet. Det er jo først i senere år at man har lagt særlig arbeid i metoder for å kombinere offentlig eierskap med slik rasjonalitet som blir presset frem under privat eierskap under effektiv konkurranse.

Det er blitt særlig aktuelt å vurdere kombinasjoner av privat og offentlig eierskap for å oppnå to mål som har fått større betydning, nemlig det nasjonale eierskap, og sikring mot politiske innfall i bedriftsstyringen som rent statlige eierskap gir risiko for. .

Når man kommer inn på statlig eierskap er det viktig å unngå å blande to ulike problemstillinger. Skal staten eie for å styre bedriftene selv, eller bare for å sikre at styringen forblir norsk? Ønsker om norsk kontroll kan ikke begrunne at staten skal eie viktige foretak alene. Men hvis staten eier alle aksjer, oppstår risiko for at Stortinget benytter selskapet til politiske tiltak på selskapets bekostning, uten oversikt over kostnadene. Dessuten viser erfaring at Stortinget lett blir fristet til å ta uforholdsmessig meget penger ut av selskaper som staten eier alene. Det er bare én effektiv beskyttelse mot slikt grådig politisk eierskap, nemlig private medeiere.

Det er ingen uenighet om at staten skal beholde betydelige eierandeler i Statoil, Hydro, Telenor og DnB NOR. Delprivatisering kan også beskytte Statkrafts effektivitet og kapital mot politiske innfall. Det har vært mer uklart om statens midler kan benyttes mer enn hittil til å sikre andre deler av norsk næringsliv mot å bli ofre for utenlandsk næringsimperialisme. , .

Reaksjonene mot svekkelsen av den norske kontroll over Norge ved salg av bedrifter vokste raskt da det ble risiko for at også norske vannkraftverk kan komme på utenlandske hender.  Hvis man finner betenkelige virkninger av dette, hvorledes kan de unngås?

Først en side av saken som lenge ble viet påfallende liten oppmerksomhet, nemlig om utenlandske eierskap i kraftbransjen kan få virkninger for den nasjonale sikkerhet. Det ville være uforsvarlig å avslutte behandlingen av eierskapsspørsmålene før man Ullring-utvalget har belyst hvorledes de kan virke på samfunnets sårbarhet. Det er altfor enkelt å tro at norske kontrollinstanser kan oppheve sikkerhetsrisikoen ved ukjente internasjonale eiere til vital infrastruktur. Dette berører også sikkerheten mot terrorisme.

Om selve vannkraften kan gjentas at den som tror at dette bare er et økonomisk spørsmål, kjenner folkesjelen dårlig. Denne saken har både respektable følelsesmessige og viktige økonomiske sider. Når man studerer økonomien i problemet, må det være en samfunnsøkonomisk, ikke bedriftsøkonomisk analyse som legges til grunn. Dagens eierskap innebærer at det man kan kalle ”grunnrenten”, det vil si strømmens verdi utover kostnader til drift, maskineri osv, for det meste tilfaller det norske offentlige, mens resten går til private eiere som også er mest norske.

For at et salg av et kraftverk skal være lønnsomt for eierne, må salgssummen innebære full kompensasjon for både den grunnrenten som kjøperen overtar og for forventet avkastning av investeringene i anleggene. Men kjøpere kan gi mer enn dette hvis de kan foreta en betydelig effektivisering av driften. Dermed  kan salg i noen tilfelle fremtre som fordelaktiv for både eiere og kjøpere, vel å merke bedriftsøkonomisk sett.

Men partenes bedriftsøkonomiske vurdering av anleggene kan ikke ta nevneverdig hensyn til eventuell verdistigning i en litt fjernere fremtid. Forventede fremtidige inntekter må jo regnes om til nåverdi dersom et salg skal finne sted. Men ingen inntekt om 20, 30 eller 50 år har nevneverdig nåverdi efter en kalkyle som regner med slike renter som et forretningsmessig foretak må legge til grunn. Selv om man tror at anleggenes realverdi vil bli større i en litt fjernere fremtid, vil denne verdistigningen virke lite på salgssummen.

Men nettopp slik realverdistigning av vannkraften virker sannsynlig, også i tiden bortenfor bedriftsøkonomiske kalkylers tidshorisont.. Man ser jo allerede sterke indikasjoner på varig høyere energipriser, og at lønnsomheten ved vannkraftverk stiger fordi forurensende konkurrenter må betale for sine utslipp. Man må regne med at salg av kraftverk til utlendinger innebærer at Norge avstår fra en sannsynlig økning av grunnrenten fra vannkraft i en litt fjernere fremtid, fordi denne fremtidige grunnrenten ikke kommer nevneverdig inn ved beregning av salgssummen.

Dessuten kan det  oppstå en ytterligere reduksjon av fremtidige generasjoners inntekter ved at man ikke klarer å bevare realverdien av de salgssummer man får. Men dette er mer alvorlig enn bare dårlig samfunnsøkonomi. Man må også spørre om det kan være moralsk forsvarlig om vi, historiens rikeste generasjon, prøver å øke vår øyeblikkelige velstand enda mer, på bekostning av våre efterkommere? Før man eventuelt godtar slikt, bør man i det minste studere holdbarheten i forventningene om at efterkommerne blir så rike i alle fall. Det er skremmende meget som taler for det motsatte syn. Det taler mot å gjøre fremtidige kraftinntekter mindre enn de kan bli for fremtidige generasjoner, slik man efter alt å dømme vil gjøre ved salg bort fra det norske samfunn.

Det er riktignok hevdet at man kan sikre de nasjonale fremtidsinntekter av vannkraften, selv om man får utenlandske eiere.gjennom beskatningen. Efter mitt skjønn er dette god samfunnsøkonomisk analyse, og politisk fullstendig urealistisk. Eventuelle utenlandske eiere vil ikke ha vanskelig for å hindre at det skjer i nevneverdig grad.  Dessuten vil innenrikspolitiske populister begrense beskatningen av elektrisk kraft, selv om lave skatter først og frems vil komme produsentene til gode. Dermed vil det meste av grunnrenten gå ut av landet hvis kraftverkene blir eiet  av utlendinger.

Det er enighet om at den såkalte ”Hjemfallsretten” er en viktig årsak til at nesten all norsk vannkraft har norske eiere, først og fremst offentlige. Imidlertid går flertallet i et offentlig utvalg inn for å legge ”til rette for effektiv konkurranse i markedet for eierandeler”. Dette må innebære større åpning for både privat norsk og utenlandsk eierskap. Samtidig vil de at staten vederlagsfritt skal avstå fra store deler av sin juridiske rett til å overta kraftanlegg ved konsesjonstidens utløp, eller med andre ord gi rike gaver til dagens eiere. De hevder at deres forslag vil gi ”muligheter for økt effektivitet og verdiskapning i kraftsektoren”. Men gis ingen  analyse av om de eventuelle rasjonaliseringsgevinster kan oppnås uten gavepakker fra staten og uten åpning for salg av kraftrettigheter til utlandet.  Mangelen på samfunnsøkonomisk analyse i Hjemfallsutvalgets innstilling er underlig  at den alene kan begrunne krav om nye og langt grundigere analyser.

Utgangspunktet for kravet om svekkelse av hjemfallsretten er en utredning fra en juridisk ekspert som hevder at den strider mot EØS-reglene. Om dette skriver et mindretall i utvalget at ”hans konklusjoner på alle punkter er i strid med den rettsoppfatning som den norske stat konsekvent…… har forfektet. Det fremstår da …..som bemerkelsesverdig at et flertall i Hjemfallsutvalget uten videre legger EØS-utrederens konklusjoner til grunn for sine forslag”. Efter mitt skjønn viser dette en beklagelig mangel på kvalitetssikring av en påstand som er selve grunnmuren under flertallets forslag. Forslag som bygger på slik mangel på grundighet på et vitalt punkt kan ikke legges til grunn for vesentlige lovendringer.

Man bør nå se grundig på muligheter for enda mer effektiv utnyttelse av kraftressursene, uten salg til utlandet som innebærer at fremtidige generasjoner i Norge mister grunnrente fra vannkraften. Samtidig må man avvente utredningen av  om eierskapet til kraftverk og nett kan få betydning for sikkerheten i kraftforsyningen, og vurdere risiko for at eventuelle salg av kraftverk til utlandet kan gi uheldig utenlandsk markedsmakt i Norge. Dessuten bør man fortsette studier av ulike metoder for å bevare det nasjonale eierskap til kraftressursene, herunder også om man kan avvise ønskene om svekkelse av hjemfallsretten. Om nødvendig må man kunne forandre den uten å svekke den.