Bakgrunn
I Prop. 1 LS (2017-2018) forklarer Finansdepartementet begrepet «produksjonslinjer» slik:
«For å overføre kraften fra kraftstasjonen og til innmatingspunktet i overføringsnettet gjøres det bruk av såkalte produksjonslinjer. Disse går fra kraftstasjonens vegg til innmatingspunktet.»
Produksjonslinjer omtales derfor også som «innmatingslinjer». Avgrensningen mot andre kraftlinjer er ikke klar fordi linjene ofte brukes til flere formål samtidig. Bruken kan også endre seg over tid.
Høyesterett slo i en sak mellom Gildeskål kommune og SKS Produksjon AS (Rt. 2015 s. 1054) fast at produksjonslinjer skulle verdsettes og eiendomsbeskattes på samme måte som alle andre kraftlinjer, det vil si som selvstendige skatteobjekt. Det samme gjaldt andre bygg og anlegg som ikke hadde en direkte funksjon i den løpende kraftproduksjonen. I SKS-saken var det konkret tale om en hytte på fjellet, to garasjer og et administrasjonsbygg i tillegg til produksjonslinjene.
De nye reglene gjør delvis om på SKS-dommen. Heretter skal produksjonslinjer eid av kraftprodusenter og andre driftsmidler som er knyttet til kraftproduksjonen verdsettes og eiendomsbeskattes helt eller delvis som en del av kraftanleggene de er tilknyttet.
Den praktiske konsekvensen av lovendringene er at kommunene ikke lenger vil kunne skrive ut eiendomsskatt på alle produksjonslinjer fullt ut. Det samme gjelder enkelte andre bygg og anlegg knyttet til kraftproduksjonen. Samtidig reduseres eiendomsskattegrunnlaget for kraftanleggene. Endringen innebærer dermed en dobbelt ulempe for kommunene
Nedenfor følger en redegjørelse for de nye reglene og råd til kommunene om hvordan kommunen skal forholde seg til dem.
Kort om lovendringen
Begrepet «kraftanlegget» har fått et nytt tillegg i definisjonen i skatteloven § 18-1 andre ledd bokstav a). Fra og med 1. januar 2019 gjelder følgende definisjon:
«Med kraftanlegg menes kraftstasjonen med tilhørende reguleringsanlegg eller andel i slike, men unntatt fjernledninger og fordelingsanlegg. Produksjonslinjer skal likevel regnes som en del av kraftanlegget.»
Tillegget er understreket.
Den nye definisjonen er gitt virkning for eiendomsskatt gjennom en endring i eiendomsskatteloven § 8B-1 første ledd som regulerer eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg. Fra og med 1. januar 2019 gjelder følgende regel for verdsettelse av kraftanlegg:
«Eigedomsskatt for anlegg for produksjon av elektrisk kraft skal reknast ut etter verdet (taksten) som anlegget vert sett til ved fastsetjinga av formues- og inntektsskatt året før skatteåret. Driftsmiddel som er knytta til kraftproduksjonen og heilt eller delvis inngår i verdet etter første punktum, og uavhengig av om det er ein del av kraftanlegget etter skatteloven § 18-1, kan berre verdsetjast særskilt med den andel av driftsmiddelet som ikkje er knytt til kraftproduksjonen etter skatteloven § 18-5 fjerde leden. Dette gjeld likevel ikkje for driftsmiddel som ligg i ein annan kommune enn kraftanlegget.»
Endringen er understreket.
Endringen innebærer at dersom en kraftprodusent krever fradrag for utskiftingskostnader til driftsmidler knyttet til kraftproduksjonen i forbindelse med verdsettelsen av kraftanlegget, jf. skatteloven § 18-5 fjerde ledd, kan ikke kommunen samtidig skrive ut skatt på driftsmidlet som et selvstendig skatteobjekt. Dette gjelder imidlertid ikke når driftsmidlet ligger i en annen kommune enn kraftanlegget.
Hvilke anlegg gjelder de nye reglene for?
Produksjonslinjer finnes på alle spenningsnivåer fra distribusjonsnett til transmisjonsnett. NVE har anslått at det finnes ca. 130 produksjonslinjer fra vanlige kraftanlegg, det vil si kraftanlegg som ikke er definert som småkraftverk. Produksjonslinjene i regional og transmisjonsnettet antas av NVE å utgjøre om lag 1 000 km med kraftlinjer.
De nye reglene gjelder kun for kraftlinjer og andre driftsmidler (bryterfelt, transformatorer, driftsbygninger etc.) som:
- er eid av en kraftprodusent,
- er beliggende i samme kommune som kraftanlegget, og som
- inngår i verdsettelsen av kraftanlegget fordi det er en del av kraftanlegget eller knyttet til kraftproduksjonen.
Til 1) eid av kraftprodusent
I følge NVE er ca. 50 % av produksjonslinjene eid av kraftprodusenter og ca. 50 % eid av rene nettselskap. De nye reglene får kun betydning for produksjonslinjer og andre driftsmidler som eies av kraftprodusenter.
Kraftlinjer og driftsmidler knyttet til kraftproduksjon som eies av nettselskaper og andre som ikke driver med kraftproduksjon, kan med andre ord skattlegges som før.
Det finnes ikke noe anvendelig register over hvem som eier nettanlegg. Er kommunen i tvil om hvem som eier en kraftlinje eller et annet driftsmiddel, bør alle potensielle eiere spørres.
Til 2) beliggende i samme kommune som kraftanlegget
De nye reglene gjelder kun for driftsmidler som ligger i samme kommune som kraftanlegget.
Med «kraftanlegget» siktes det tradisjonelt både til kraftstasjonen og reguleringsanlegget. Fra og med 2019 vil også eventuelle produksjonslinjer inngå i kraftanlegget. Disse driftsmidlene vil dermed nødvendigvis ligge i samme kommune som «kraftanlegget».
Andre driftsmidler knyttet til kraftproduksjonen, eksempelvis driftsbygninger, kan imidlertid ligge i en annen kommune enn kraftanlegget. I så fall kan driftsmidlet skattlegges som før.
Hvorvidt en andel av et kraftanlegg ligger i kommunen, vil fremgå av skattelistene kommunene mottar hver høst fra skattemyndighetene. Er et driftsmiddel tilknyttet et kraftanlegg som ikke ligger i kommunen, kan kommunen skattlegge det som før.
Til 3) inngår i verdsettelsen av kraftanlegget fordi det er tilknyttet kraftproduksjonen
Det siste vilkåret for at de nye kommer til anvendelse er at det inngår i verdsettelsen av kraftanlegget fordi det tilknyttet kraftproduksjonen.
Kommunene mottar i utgangspunktet ingen informasjon om hvilke driftsmidler som inngår i verdsettelsen av kraftanlegget. Denne informasjonen må kommunen derfor selv innhente av eieren. Vi anbefaler at kommunen gir et pålegg i medhold av eiendomsskatteloven § 31. Se LVKs forslag til brev.
Kontroll av opplysningene kommunene mottar
Reglene om produksjonslinjer m.v. er nye både for kraftprodusentene, skattemyndighetene og kommunene. Kraftprodusentene vil ha en interesse av at flest mulig driftsmidler inngår i kraftanlegget. Kommunene må derfor påregne at feilrapportering fra kraftprodusentene vil kunne forekomme. Kommunene kan ikke forvente at feilrapportering fanges opp av skattemyndighetene, da disse i svært liten grad fører kontroll med hva eierne innrapporterer.
Kommunene bør derfor vurdere å be om innsyn hos skattemyndighetene både for å kontrollere (1) om det er samsvar mellom opplysningene kommunen har fått og opplysningene skattemyndighetene har fått og (2) om driftsmidlene som produsentene har tatt med ved verdsettelsen av kraftanlegget reelt er knyttet til kraftproduksjonen. Kommuner som ønsker å føre slik kontroll, kan be skattemyndighetene om innsyn i RF 1161-skjemea for de aktuelle kraftanleggene.
Driftsmidler som kun delvis inngår ved verdsettelsen av kraftanlegget
Kraftlinjer og andre driftsmidler eid av kraftprodusenter kan ha flere formål. For eksempel kan én og samme kraftlinje både brukes til innmating og til å forsyne områder ved kraftanlegget med elektrisitet.
I slike tilfeller er det bare den forholdsmessige delen av kraftlinjen eller driftsmidlet som benyttes til innmating som skal inngå i taksten for kraftanlegget. Resten skal verdsettes og skattlegges av kommunen. Det er den faktiske bruken som skal være avgjørende for fordelingen. Brukes linjen for eksempel 50 % til innmating og 50 % til forsyning, er det bare 50 % av linjen som skal inngå i kraftanlegget. De resterende 50 % skal verdsettes og skattlegges av kommunen.
Dersom man kommer til at for eksempel 50 % av linjen skal skattlegges av kommunen, antar vi at det mest hensiktsmessige er å fastsette en substansverdi for kraftlinjen som helhet, for deretter å reduseres skattegrunnlaget til 50 %.
Kommunen vil normalt ikke ha informasjon om hvor stor andel av bruken av en kraftlinje som er innmating, alminnelig forsyning eller annet. Også på dette punktet må følgelig kommunene be om informasjon fra eieren av kraftlinjen eller driftsmidlet. (Se vårt forslag til brev med vedlegg til kraftprodusentene.)
Lovendringen forutsetter ikke i seg at det må innhentes en ny takst fra en taksator. Nemndene i kommunene må imidlertid gå gjennom eksisterende vedtak om eiendomsskatt på produksjonslinjer og sjekke om de må endres som følge av lovendringen. Eventuelle endringer må formodentlig skje gjennom nye vedtak fra takstnemnda/sakkyndig nemnd i kommunen.
Uavhengig av denne lovendringen vil imidlertid de fleste kommuner ha behov for å vurdere tidligere takster på nettanlegg som følge av Statnett II-dommen 26. juni 2017.
Nedgang i og omfordeling av eiendomsskatten på kraftanlegg som følge av endringen
Mange kommuner vil som følge av lovendringen oppleve en viss nedgang i eiendomsskattegrunnlagene for kraftanlegg. Reduksjon av eiendomsskattegrunnlagene vil formodentlig primært skje gjennom en økning av fremtidige kostnader til utskifting av driftsmidler, jf. skatteloven § 18-5 fjerde ledd.
Lovendringen kan potensielt også medføre korreksjoner av fordelingen mellom kommuner regulert i eiendomsskatteloven § 8B-2 flg. Fordelingen er basert hvilke driftsmidler i kraftanlegget som ligger i den enkelte kommune. Regnes produksjonslinjer som går gjennom flere kommuner som en del av kraftanlegget, kan det dermed føre til en viss omfordeling mellom kommuner. I de fleste tilfeller antas imidlertid slike korreksjoner å bli beskjedne.
Kommunens muligheter for å korrigere feil
Kommunenes muligheter til å korrigere eller få feil korrigert, varierer med type feil. Det mest praktiske vil trolig være at det er feil i eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg på grunn av feilrapportering fra eieren.
Er det en feil i eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegget, må feilen korrigeres av skattemyndighetene. Kommunene har hverken fullstendig rett til innsyn eller rett til klage og er dermed henvist til å sende en omgjøringsbegjæring eller til å saksøke skattemyndighetene.
Er det en feil i kommunens egne vedtak, kan disse normalt rettes i medhold av eiendomsskatteloven § 17 innen nærmere angitte frister av takstnemnda/sakkyndig nemnd eller klagenemnda.