Regjeringen foreslår i energimeldingen – Meld.St.25 (2015-2016) «å oppnevne en ekspertgruppe som skal gi anbefaling om omlegging av ordningene med konsesjonskraft og -avgift for vannkraft. Formålet er å oppnå en effektiv og samfunnsmessig rasjonell utnyttelse av vannkraftressursene på en bedre måte.» (s. 187)
Forslaget er av mange forstått som et ønske om å avvikle konsesjonskraftordningen.
LVK vil på vegne av sine 173 konsesjonskraftberettigede kommuner sterkt motsette seg en avvikling av konsesjonskraftordningen eller en svekkelse av ordningens økonomiske innhold. Konsesjonskraft-ordningen må bestå, og ordningens økonomiske innhold må videreføres.
LVK imøteser likevel innenfor denne rammen forslag til forenklinger og moderniseringer.
«Disse fordeler skal kommunen ha for derved å få del i de naturrikdommer som gjennom reguleringen blir tatt i bruk av andre.»
Slik formulerte en enstemmig Høyesterett i Kvam-dommen fra 1984 formålet med konsesjonskraft-ordningen.
Helt fra konsesjonslovene fra 1909 har det vært bred politisk enighet om at de distrikter som avstår sine naturressurser til storsamfunnet, har krav på en rettmessig andel av verdiskapingen. Man skal la distriktene «få en rundelig andel i de værdier som skapes indenfor deres grænser (…)», uttrykte Johan Castberg under stortingsforhandlingene, og la til at «det er absolut urigtig» at storsamfunnet «tar værdierne ut av distrikterne uten vederlag.»
Når energimeldingen uttaler at «Avståelse av konsesjonskraft og -avgift svekker investerings-insentivene og lønnsomheten i kraftverkene direkte», bryter dette fundamentalt med det som har vært den rådende oppfatning av konsesjonskraftordningen og ordningen med konsesjonsavgifter gjennom vannkraftens og konsesjonslovgivningens mer enn hundre år:
Konsesjonskraft er et vederlag for å avstå verdifulle naturverdier. Konsesjonskraft er derfor ingen skatt, og har ingen fiskal begrunnelse.
Konsesjonsavgifter er en kompensasjon for de generelle skader og ulemper et lokalsamfunn blir påført ved større vannkraftanlegg, som for eksempel tørrlegging eller redusert vannføring, oppdemming av naturområder og inngrep i landskapsverdier. Konsesjonsavgifter er «langt på vei begrunnet i et synspunkt om ytelse mot ytelse», jf. Frøystul-dommen i Høyesterett i 2000. Derfor er heller ikke konsesjonsavgifter en skatt, og de har heller ingen fiskal begrunnelse.
Det er knyttet tre produksjonsfaktorer til en vannkraftutbygging: arbeid, økonomisk kapital og naturkapital. En utbygging som ikke kan betjene kostnadene ved disse tre produksjonsfaktorene er verken samfunnsøkonomisk eller bedriftsøkonomisk lønnsom, og skal ikke gis konsesjon.
200 kommuner og 13 fylkeskommuner er gitt en lovbestemt rett til konsesjonskraft med samme varighet som den konsesjonen retten er et vilkår for. Slike rettigheter kan ikke avvikles.
I tillegg til loven fremgår retten til konsesjonskraft av den enkelte konsesjon, og er et vilkår for denne. De konsesjonskraftberettigede kommuner og fylkeskommuner har gitt sine tilsagn til konsesjon i tillit til at en konsesjon vil utløse disse rettigheter, og har deretter innrettet seg i tråd med dette.
Spørsmålet om en omlegging av konsesjonskraftordningen til en økonomisk kompensasjon ble vurdert og forkastet av et enstemmig Energilovutvalg, jf. NOU 1985:9, med følgende begrunnelse:
«Kommuner med rett til konsesjonskraft vil gjøre krav på denne fremover. Det vil derfor være grenser for adgangen til å gi en regel om økonomisk kompensasjon til erstatning for konsesjonskraft tilbakevirkende kraft. (…) Lovfesting av økonomisk kompensasjon vil sannsynligvis bare kunne gjelde med virkning for nye konsesjoner.»
Kommunene betaler produksjonskostnadene for konsesjonskraft, og konsesjonær lider ikke noe tap
Samlet konsesjonskraftmengde til om lag 200 kommuner og 13 fylkeskommuner er 6-7 % av samlet kraftproduksjon. Denne kraften mottar vertskommunene som sin andel av verdiskapningen kraftproduksjonen gir opphav til. De resterende 93-94 % av kraftproduksjonen kommer kraftselskapene og deres offentlige eierne til gode.
Konsesjonæren lider imidlertid ikke tap på kraftavståelsen, men går kun glipp av en fortjeneste idet konsesjonskraftmottakeren må betale det det koster å produsere konsesjonskraften.
Kommunene kan etter loven benytte kraften etter eget skjønn. Verdien ligger i at kommunene kan videreselge kraften i markedet, eller gjøre bruk av kraften til egne formål i kommunen.
Ekspertgruppens mandat må begrenses til en gjennomgang av konsesjonskraftordningen med sikte på forenkling og modernisering
LVK har i siden begynnelsen av år 2000 påpekt behovet for en forenkling av konsesjonskraftordningen ved en sammenslåing av prisregimene før og etter 10. april 1959. I faktaark 1/2004 uttaler NVE at:
«OED vurderer for tiden å harmonisere prisene for konsesjoner gitt før og etter 10.04.1059.»
Kraftbransjen ved Energi Norge og vertskommunene og vertsfylkene ved LVK og De Samarbeidende Kraftfylker (nå Kraftfylka) drøftet forut for dette i det såkalte Ljøgodtutvalget flere forslag til forenklinger og moderniseringer av konsesjonskraftordningen og konsesjonsavgiftsordningen. Av forskjellige grunner munnet ikke arbeidet ut i konkrete forslag til forenklinger og moderniseringer.
LVK mener det er behov for å gjenoppta de saker som ble drøftet i dette utvalget, blant annet om sammenslåing av de to prisregimene for konsesjonskraft, slik også Energimeldingen påpeker.
I Energiutredningen, NOU 2012:9, uttalte videre et bredt sammensatt utvalg, blant annet med flere departements- og kraftverksrepresentanter følgende:
«Det er grunn til å reise spørsmål om de institusjonelle ordningene som historisk er etablert rundt vannkraften, er like egnet til å organisere verdifordelingen mellom stat, utbygger og berørte distrikt for framtidens fornybarpolitikk. De gjeldende fordelingsordningene, som det fram til i dag har vært alminnelig enighet om, er basert på egenskaper ved tradisjonelle vannkraftverk og er ikke like relevante for morgendagens vannkraftverk – pumpekraftverk, effekt- og elvekraftverk. Det er registrert økende lokal motstand mot nye vannkraftanlegg begrunnet i slike forhold.»
I tillegg til en sammenslåing av de to prisregimene, trenger konsesjonskraftordningen en modernisering i tråd med den moderniseringen norske vannkraftanlegg har gjennomgått. Dagens og morgendagens vannkraftutbygging gir ikke rett til konsesjonskraft på samme måte som de eldre reguleringsanlegg, til tross for at naturkapitalinnsatsen kan være like stor fra de berørte distrikt. En nødvendig modernisering av konsesjonskraftordningen i regi av den varslede ekspertgruppen vil kunne sikre den samme verdifordelingen mellom stat, utbygger og kommune som for gjeldende vannkraftanlegg.