Finansdepartementet innleder sin drøftelse slik:
«De fleste kraftanlegg må mate kraften inn til det ordinære nettet via egne linjer, såkalte produksjonslinjer.»
«Produksjonslinjer» er ikke et begrep verken i skatteretten eller energiretten. Sannsynligvis sikter departementet til «produksjonsrelaterte nettanlegg», slik dette begrepet er definert i kontrollforskriften § 17-1 første ledd. Kontrollforskriften er gitt i medhold av energiloven.
Kontrollforskriften tarifferingsregler for produksjonsrelaterte nettanlegg er ikke ment for og åpenbart ikke egnet som skatterettslig grensesnitt mellom nettanlegg og kraftanlegg.
Produksjonsrelaterte nettanlegg omfatter langt mer enn linjer som kun er ment å «mate kraften inn til det ordinære nettet». Produksjonsrelaterte nettanlegg omfatter mange typer nett, det omfatter eksempelvis også ordinære regionalnettslinjer (132 kV og 300 kV) som strekke seg over mil, slik som i KVO saken – hvor kraftlinjen går gjennom fem kommuner fra Alvdal kommune i Hedmark til Orkdal i Sør-Trøndelag. Mange produksjonsrelaterte nettanlegg brukes også til forsyning og har tilknyttet uttakskunder. Det er også helt vanlig at produksjonsrelaterte nettanlegg har egen inntektsramme og dermed genererer inntekter for eieren uavhengig av kraftproduksjonen.
Det er heller ikke slik at produksjonsrelaterte nett nødvendigvis er eid av kraftprodusentene. Det blir derfor feil å legge til grunn at produksjonsrelaterte nett er en del av det kraftanlegget de betjener. Et stort antall produksjonsrelaterte nett eies av rene nettselskap, for eksempel har Statnett flere produksjonsrelaterte nettanlegg.
Departementet skriver videre at
«enkelte kommuner skriver ut eiendomsskatt på produksjonslinjer» og «flere kommuner kan i tiden framover ønske å skrive ut separat eiendomsskatt på produksjonslinjer».
Realiteten er grensesnittet har vært det samme siden 1960-tallet. Høyesteretts dom i SKS-saken og lagmannsrettens dom i KVO-saken innebærer ingen endret praksis, men stadfester gjeldende rett. Kommuner har skrevet ut skatt på disse anleggene i flere tiår allerede. Det eneste som må endres er Sentralskattekontorets ulovhjemlede håndtering av disse anleggene i verdsettelsen av kraftproduksjonsanleggene.
Departementet skriver om SKS-saken:
«Høyesterettsdommen medfører videre at det ikke lenger gis fradrag for kostnader knyttet til produksjonslinjene i eiendomsbeskatningen av selve kraftverket.»
Det er ikke riktig og kan ikke utledes av Rt. 2015 s. 1054. Det følger direkte av ordlyden i sktl. § 18-5, jf. § 18-3 at kostnader til å få kraften ut på det ordinære nettet skal trekkes fra som en driftskostnad for kraftanlegget. NVE oppstiller ikke krav om at selskap tarifferer andre når inntektsrammer fastsettes. Om det ikke er fastsatt en inntektsramme for de produksjonsrelaterte nettanleggene, kan kraftprodusenten trekke fra faktiske kostnader. Kraftprodusentene kan også velge å fastsette en inntektsramme for nettet i henhold til NVEs tarifferingsregelverk og trekke fra i henhold til inntektsrammen.
Kraftbransjen anførte for Høyesterett at en særskilt beskatning av produksjonsrelaterte nettanlegg innebærer en dobbelt beskatning. Ikke i noen instans verken i KVO-saken eller SKS-saken har kraftbransjen fått medhold i sin anførsel om at disse nettanleggene dobbeltbeskattes.
Når departementet legger til grunn at Høyesterettsdommen er «uheldig ut i fra et systemsynspunkt» og at «faglig sett bør linjene tilhøre kraftanlegget også for eiendomsskatteformål», må det både bero på en misforståelse av hva produksjonsrelaterte nett er og hvordan Rt. 2015 s. 1054 må forstås.
Realiteten er at hvert kraftanlegg er tilknyttet nettet for øvrig på sin unike måte. Ulik utforming skyldes lokale, historiske og praktiske forhold ved det enkelte anlegg. Ser man bort fra småkraftverk, finnes det om lag 350 kraftanlegg i Norge. Det grensesnittet som er fastsatt i dag i sktl. § 18-1 andre ledd og som er stadfestet i KVO-dommen og SKS-dommen, gir en praktisk og enkel regel som fungerer godt. En klar regel forbygger konflikter og er en fordel både for kraftbransjen og for kommunene. Skatteloven § 18-1 andre ledd bør derfor ikke endres.