Strømprisutvalget overleverte 12.oktober til olje- og energiministeren rapporten – «Balansekunst», med kartlegging av kraftmarkedet og med analyser av hva som kan sikre lavere, konkurransedyktige og forutsigbare strømpriser i Norge. Utvalget peker på mer kraftutbygging som det viktigste tiltaket.
Utvalget peker i rapporten på at reguleringen av kraftmarkedet alltid vil være en balansekunst mellom kraftpriser, forsyningssikkerhet og hensynet til natur og miljø. De drastiske økninger i kraftprisene i 2021 og 2022 forklarer utvalget med sammenfallet i tid av en krigsdrevet energiknapphet pga invasjonen i Ukraina, en klimamotivert energiomlegging i Europa og spesielt ugunstige nedbørforhold i Norge.
Utvalget viser til at det vil være mulig også i fremtiden å ha lavere kraftpriser i Norge enn i landene rundt oss, men at det krever tilstrekkelig tilgang på kraft. Det innebærer en markant økning i utbygging av fornybar energi, slik Energikommisjonen anbefaler i NOU 2023:3. Det fremholdes at kraftsituasjonen etter prissjokket synes å være på vei mot en normalisering med lavere priser, men at det trolig går mot en stabilisering av prisene både i Norge og i Europa på et høyere nivå og med større variasjoner.
Det er utvalgets syn at dagens markedsbaserte kraftomsetning gir de beste forutsetninger for å sikre god forsyningssikkerhet og effektiv ressursutnyttelse, og at politisk uakseptable kraftpriser i fremtiden heller bør løses gjennom fordelingsmekanismer enn gjennom fundamentale inngrep i markedsmekanismene. Nødvendige omfordelinger bør derfor skje i sluttbrukermarkedet og ikke i engrosmarkedet, slik også dagens strømstøtteordning gjør.
Utvalget anbefaler at det utvikles bedre ordninger for fastprisavtaler til sluttbrukere og mener alle kunder bør få like muligheter til å velge graden av prissikring eller stabilisering av egne energikostnader på et informert grunnlag.
Om kraftutvekslingen med Europa uttaler utvalget at redusert kraftutveksling kan redusere samlet norsk verdiskaping og øke vår sårbarhet for variasjoner i tilsiget til vannkraftverkene.
Utvalget understreker at «en politikk for å sikre et varig kraftoverskudd er det viktigste tiltaket.»
Av særlig interesse for LVK-kommunene er utvalgets syn på vertskommunenes betydning for å lykkes med økt krafttilgang og utfordringen med fravær av lokal aksept, jf kap 12.4.8 hvor det heter:
« Et bredt samarbeid mellom lokale og nasjonale myndigheter blant annet gjennom tidligere involvering,(..) synes å være en viktig nøkkel for å hindre framtidige og tidkrevende konflikter. Om mulige motsetningsforhold kan tas hensyn til, og kanskje løses tidlig i prosessen, vil det opplagt påvirke tidsbruken for konsesjonsprosessen. Det kan også hende at de aktuelle utbyggingskommunene har små ressurser til å håndtere en konsesjonsprosess, og at dette kan forvanske og forsinke prosessen. Ved søknad om vassdragsregulering etter vassdragsreguleringsloven har den aktuelle utbyggingskommunen krav på å få dekket kostnader til ekstra planressurs for å ivareta kommunenes interesser i konsesjonsprosessen. Dette kan også innebære nødvendig samordning med kommunale planprosesser. Et mulig tiltak å vurdere for å lette konsesjonsprosessene kan være å sikre de lokale utbyggingskommunene slike ressurser i alle større konsesjonsprosesser for utbygging av produksjon eller større nett, ikke bare vassdragsreguleringer.»
Det er LVKs syn at utvalget anbefaler en konstruktiv og enkel løsning på et fundamentalt problem ved dagens fornybarsatsing: mangelen på lokal tilslutning til større energitiltak. Både Nettutvalget- NOU 2022:10, Energikommisjonen- NOU 2023:3, Generalistkommuneutvalget, NOU 2023:9 og nå Strømnettutvalget påpeker at berørte kommuner regelmessig mangler den nødvendige kapasitet og kompetanse i større arealsaker og at det fører til fravær av lokal involvering.
LVK har i sine høringsuttalelser til disse offentlige utredninger gjentatt den samme løsningen som Strømnettutvalget nå peker på, sist med denne kommentaren til Generalistkommuneutvalget:
«I større vannkraftsaker kommer vassdragsreguleringsloven til anvendelse, og i § 13 er inntatt følgende bestemmelser om «Utgifter til nødvendig bistand»: «Søkeren skal i rimelig utstrekning erstatte utgifter som (..) kommuner og andre interesserte har hatt til nødvendig juridisk og annen sakkyndig hjelp(..) Nødvendige utgifter til kommunal planlegger kan kreves erstattet av søkeren (..)» Disse bestemmelsene er nettopp ment å gi den berørte kommune både den relevante kompetanse og den nødvendige kapasitet til å ivareta sine interesser, og til å etterleve de oppgaver lovverket har pålagt kommunen i slike saker. Det er LVKs og LNVKs syn at slike bestemmelser bør gjøres universelle ved større utbyggingsplaner og ikke bare begrenset til vannkraftanlegg. Dermed vil berørte kommuner tilføres nødvendig kompetanse og nødvendig kapasitet- og uten at det vil belaste staten økonomisk.»
Utvalgets rapport er sendt på høring med høringsfrist 15. desember 2023.
LVK vil utarbeide høringssvar som sendes kommunene i forkant av høringsfristen.