Så kom beskjeden vi ikke ville ha, vår kjære Torhild Brandsdal er død.
Torhild (født 10. april 1956) døde 28. september. Hun ble valgt inn i landsstyret i LVK i 2001 og ble takket av i 2013, som følge av at maksimaltiden på 12 års fartstid var nådd. Torhild hadde en spesiell posisjon i LVK, ikke bare formelt som del av arbeidsutvalget og nestleder i perioden 2007-2013, men også for sin rause personlighet. Torhild var ordfører for Krf i Vennesla kommune fra 1999 til 2017, og i 2015 var hun den lengst sittende kvinnelige ordfører. Hun ble i 2017 valgt inn på stortinget og var stortingsrepresentant i perioden 2017–2021.
Torhild var lett å bli glad i, uansett hvor hun var så fikk vi merke hennes gode humør og store engasjement. Torhild elsket LVK-arbeid, hun var alltid til stede, stilte spørsmål, tok gjerne en debatt, og fremmet våre saker uansett hvor hun ferdes. LVK-arbeidet er krevende og reiser mange kompliserte faglige problemstillinger. Torhild lærte seg det faglige, men når hun ikke helt skjønte saken, var hun raskt i kontakt med sekretariatet for å bli oppdatert. Det fortsatte hun med etter at hun ble valgt inn på Stortinget i 2017 – stakk innom kontoret i Akersgaten og tok oss godt i mot på Stortinget.
Likevel, Torhilds store styrke var det «lille ekstra», hennes raushet, gode humør og inkluderende holdning lå som en aura rundt henne. Disse egenskapene smittet over på oss andre som var til stede i rommet Torhild var i, og preget selv krevende diskusjoner. Hun var en god historieforteller, og i kraft av sin smittende personlighet og storsinn ble Torhild også brukt som «kvalitetssikrer» før historier fra nordligere landsdeler ble sluppet løs. Også her var hun rettferdig, men raus. Etter at Torhild gikk ut av styret, var det mange som satt igjen med et savn, og vi hadde mang en pauseprat om Torhild og alle de gode minnene hun etterlot seg. Desto hyggeligere var det at hun holdt så god kontakt med oss da hun ble valgt inn som stortingsrepresentant for Krf. Hun forble alltid en LVK-politiker. På stortinget var hun en døråpner, hun kunne sakene våre bedre enn de fleste og hun var var opptatt av vertskommunenes ve og vel og glemte aldri hvor hun kom fra.
Torhild var åpen om kreftdiagnosen hun fikk kort tid etter hun begynte på stortinget, hun mobiliserte sine superkrefter og delte sine tanker også når helsen ble stadig dårligere. Hun holdt kontakten med LVK gjennom hele Stortingsperioden og perioden etter, og vi følte hennes interesse og nærvær. Vi er dypt takknemlige for den innsats hun gjorde for våre saker i alle disse årene.
Våre tanker går til Torhilds nærmeste.
Vi savner deg Torhild.
Hilsen alle oss i LVK