Legalitetsprinsippet
Som innen forvaltningsretten generelt, gjelder legalitetsprinsippet også for eiendomsskatt. Legalitetsprinsippet innebærer at kommunen ikke kan gjøre inngrep overfor innbyggerne eller pålegge innbyggerne byrder som ikke følger av loven eller har tilstrekkelig klar hjemmel i loven. Å pålegge en innbygger skatt, er et inngrep som krever hjemmel i lov. Når det er tale om eiendomsskatt, må vedtaket også ha grunnlag i kommunestyrevedtak.
For eiendomsskattens del innebærer legalitetsprinsippet for eksempel at kommunen ikke har adgang til å pålegge høyere skatt enn det som følger av loven eller skatt på andre innretninger enn de som er omfattet av loven. Det har vært flere tvister om eiendomsskatt hvor spørsmålet har vært om den hjemmelen kommunene har anvendt for å skrive ut eiendomsskatten har vært tilstrekkelig vid. Blant disse kan nevnes Gulendommen, Nessetdommen, Kvastebydommen og Sandtakdommen. Legalitetsprinsippet er ikke til hinder for at kommunen gjør mindre inngrep overfor innbyggerne enn den aktuelle hjemmelen gir adgang til. For eiendomsskatten har det for eksempel kommet til uttrykk ved at enkelte kommuner operer med en reduksjonsfaktor på eiendomsskattetakster, noe som i realiteten innebærer en skattelette.
Likhetsprinsippet
Likhetsprinsippet innebærer at alle skatteytere i kommunen har krav på lik behandling. Det vil si at likhetsprinsippet, i motsetning til legalitetsprinsippet, normalt er til hinder for å gi andre unntak fra skatteplikten enn de som følger av loven. Selv om det vil være til gunst for mange skatteytere, kan altså ikke kommunen velge å skrive ut skatt bare på kraftanlegg og unnta alle andre verk og bruk, eller for eksempel operere med ulike skattesatser. På samme måte kan ikke kommunen velge å gjøre fritak for andre eiendommer enn de som er nevnt i §§ 5 og 7, selv om fritakene ville kommet skatteyteren til gode.
I Stavangs bok om eiendomsskatt står det følgende:
”Motsetnaden til det som er sagt ovanfor [omtale av legalitetsprinsippet], er når einkvan vert friteken for å svare skatt. […] Her gjeld liksskapsprinsippet borgarane innbyrdes og i høve til andre rettssubjekt. Når det er tale om ålmenne fritak eller fritak for tiltak som verkar ålmennyttige, ligg det ingen fare i at styresmaktene ser romsleg på ordlyden i lova. Praksis har i telfelle vekt for korleis lova er å forstå. Annleis vert det når eit fritak set einskilde personar eller grupper i ei særstode. I det fall må lov og vedtak takast på ordet, utan at praksis kan skape heimel for å gjere skilnad på folk.”
Det vil si at dersom det skal gjøres forskjell mellom innbyggere eller skatteyterne i en kommune, må også forskjellsbehandlingen ha hjemmel i loven. Hvis ikke vil kommunens praksis være i strid med likhetsprinsippet.
Et eksempel på at kommunen manglet hjemmel for forskjellsbehandling finnes for eksempel i Rt. 1991 s. 416 Sonedommen.