Kommunens syv valgmuligheter
Eiendomsskatteloven § 3 angir kommunens valgmuligheter.
“Kommunestyret kan skrive ut eigedomsskatt på anten
a) faste eigedomar i heile kommunen, eller
b) faste eigedomar i klårt avgrensa område som heilt eller delvis er utbygde på byvis eller der slik utbygging er i gang, eller
c) berre på verk og bruk i heile kommunen, eller
d) berre verk og bruk og annan næringseigedom i heile kommunen, eller
e) eigedom både under b) og c), eller
f) eigedom både under b) og d)
g) faste eigedomar i heile kommunen, unnateke verk og bruk og annan næringseigedom.”
Kommunen må holde seg til en av de løsningene loven gir anvisning på og kan ikke ha egne alternativer. Alternativene i bokstav d og f er nye fra og med 1. januar 2011 og ble tatt inn av hensyn til å kunne likebehandle alt næringsliv i kommunen uavhengig om det var tale om verk og bruk eller typisk tjenesteytende virksomhet. Alternativ g kom inn i loven fra 1. januar 2012.
Eiendomsskatt i hele kommunen
Muligheten til å skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen trådte i kraft fra og med skatteåret 2007. Lovens virkeområde forut for skatteåret 2007 må sees i sammenheng med at eiendomsskatteloven i hovedsak var en videreføring av byskatteloven som nettopp var tilpasset skattlegging av byer. At skatten var forbeholdt byer eller tettsteder, må sees i sammenheng med at skatten tidligere var ment å finansiere kommunens utgifter i forbindelse med tettstedene. Ettersom eiendomsskatten i dag er en ren skatt og ikke en avgift knyttet opp mot kommunens utgifter, gjør at denne begrunnelsen ikke lenger er aktuell, og begrunnelsen for å skille mellom tettsteder og kommunen for øvrig er med andre ord historisk.
I Ot.prp. nr. 77 (2005-2006) begrunner utvidelsen av lovens virkeområde slik:
”Endringa vert fremma som eit tiltak for å minske avgrensingsproblema ved utskriving av eigedomsskatt og for å skape større likskap i skattelegginga i den einskilde kommunen. Ved å gje moglegheit for kommunane til å velje bort omgrepet klårt avgrensa område som heilt eller delvis er utbygde på byvis, eller der slik utbygging er i gang, vil det ikkje lenger vere naudsynt å trekkje ei grense innanfor kommunen ved utskriving av eigedomsskatten. Framlegget gir klarare reglar ved at alle eigedomar skal ileggjast eigedomsskatt i kommunar som vel å skrive ut skatten etter dette alternativet. Alternativet til vilkåret om utbygd på byvis vil etter departementet sitt syn kunne redusere usemje om utskrivinga, og redusere talet på tvistar mellom kommunane og skattytarane. Framlegget inneber òg ein moglegheit til skattemessig likestilling av eigedom i same kommune.”
Både Zimmer-utvalget (1996) og Skatteutvalget (2003) hadde gitt samme anbefaling om at eiendomsskattelovens virkeområde burde utvides til å gjelde hele kommunen. Målsettingen om å redusere antall tvister forutsetter imidlertid at nye avgrensningsproblemer i størst mulig grad ville bli avklart i forkant. LVKs erfaring er imidlertid at eiendomsskatt i hele kommunen ikke er problemfritt. Fordi lovendringen ikke var forberedt på ordinær måte gjennom eksempelvis et lovutvalg og NOU, har det oppstått en rekke nye problemstillinger, som verken er utredet eller som det foreligger svar på i de tradisjonelle rettskildene; forarbeider og formålsbetraktninger.
For mer informasjon, vennligst kontakt sekretariatet.