Høyere eller lavere skattesatser?
Ordlyden i esktl. § 12 trekker i retning av at kommunestyret står fritt til å pålegge både høyere og lavere skattesatser for eiendommene nevnt i bokstav a til e, jf. ”Kommunestyret kan fastsetja ulike skatteøyre”. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at i enkelte tilfeller vil ”ulike” skattesatser bety en lavere sats, mens i andre tilfeller bety en høyere sats, se gjennomgangen nedenfor. Videre er det en forutsetning at skattesatsene alltid må settes mellom 2 til 7 promille, jf. esktl. § 11.
Lavere/høyere sats for bolig- og fritidseiendommer, bokstav a)
Etter lovens første alternativ kan det settes ulike skattesatser for selvstendige boenheter (”sjølvstendige bustaddelar”). Bestemmelsen innebærer at kommunestyret kan sette en annen sats for boligeiendom enn for andre eiendommer. Finansdepartementet har gitt uttrykk for at fritidseiendommer i så fall må ha samme sats som boliger.
Det er vanligst at kommunene fastsetter en lavere sats for boliger og fritidsboliger enn øvrige skattepliktige eiendommer. Av juridisk litteratur fremgår at kommunestyret er gitt hjemmel til å fastsette både høyere og lavere skattesats.
Kommunen vil også ha mulighet til å benytte seg av bunnfradrag for selvstendige boenheter, jf. esktl. § 11, annet ledd, dersom det er ønskelig med en lempeligere skatteordning for boliger og fritidsboliger.
Lavere/høyere sats for bebygd og ubebygd eiendom, bokstav b)
Det fremgår av esktl. § 12 bokstav b at ulike skattesatser kan settes for bebygde eiendommer og ubebygde eiendommer. Bestemmelsen innebærer at kommunen i så fall må foreta en sondering mellom bebygd og ubebygd eiendom, ikke mellom bebyggelse og grunn (jf. alternativ c). Det fremgår av Harboes Eiendomsskatt kommentarutgave at kommunestyret står fritt til å sette satsen på ubebygd eiendom både lavere og høyere, jf. side 106. Det vanligste er å sette en lavere sats for ubebygd grunn.
Lavere/høyere sats for bygning og grunn, bokstav c)
Det tredje alternativet loven oppstiller er fastsettelse av ulike skattesatser for bygninger og grunn, jf. § 12 bokstav c. Det følger av juridisk litteratur at kommunestyret vil kunne velge om eiendomsskattesatsen skal være høyest eller lavest på henholdsvis bygning eller grunn, jf bl.a. Harboes Eiendomsskatt kommentarutgave.
Høyere sats for eiendom i tettsteder, bokstav d)
Videre gir loven hjemmel for å fastsette ulik skattesats for ”[a]vgrensa område som nemnde i § 3”, jf. esktl. § 12 bokstav d, dvs. en annen skattesats for tettsteder. Kommunen kan imidlertid ikke sette ulike skattesatser i områder som anses for å ha lik utbyggingsgrad.
Det fremgår av forarbeidene at esktl. § 12 bokstav d i utgangspunktet kun hjemler muligheten til å fastsette høyere sats for eiendommer i tettsteder, siden “det kan verka urimeleg å tyngja eigedomane i område som er mindre utbygde, med like høge satsar som i område med meir bypreg”, jf. Ot.prp. nr. 44 (1974-75).
Lavere sats for verk og bruk utenfor tettsteder, bokstav e)
Etter esktl. § 12 bokstav e kan det settes ulike eiendomsskattesatser for verk og bruk i områder som ikke er utbygd på byvis. Bestemmelsen hjemler kun en differensiering av skattesatsene i tilfeller der det ligger verk og bruk utenfor områder som er bymessig bebygd. Forarbeidene har fremhevet at for disse verk og bruk kan eiendomsskattesatsen kun settes lavere. Finansdepartementet har uttalt at det vil være adgang til å anvende reduserte satser på verk og bruk utenfor tettsteder, selv om det ikke befinner seg noen verk og bruk innenfor området, jf. uttalelse 19. september 1997.
Finansdepartementet har videre uttalt at kommunen ikke kan differensiere satsen etter dette alternativet dersom kommunen skriver ut skatt i hele kommunen etter § 3 bokstav a. jf. uttalelse 8. mai 2007.
LVK antar bestemmelsen er lite aktuell å bruke, siden de fleste kommuner ønsker lempeligere regler for boliger enn for verk og bruk i kommunen. For LVKs medlemskommuner er bestemmelsen trolig ikke aktuell fordi det normalt er kraftanleggene som gir de største eiendomsskatteinntektene.
Oppsummering
Vedtak om ulike skattesatser fastsatt etter et av alternativene over, vil ikke bryte med likhetsprinsippet. Det er imidlertid viktig at kommunene også fastsetter en alminnelig sats – og at differensieringen forankres i esktl. § 12. Dersom differensiering gjennomføres på annen måte, vil det kunne være i strid med loven.
For mer informasjon, vennligst kontakt sekretariatet.