Norge som energinasjon

80 prosent av den norske oljeproduksjonen blir solgt til EU-markedet, og nesten all norsk gass blir levert gjennom gassrørledninger til Europa.

Integrasjonen gjelder ikke bare for olje- og gass, men også for vannkraft som følge av de vedtak som er tatt om åpning av energimarkedene i EU.

Det innenlandske forbruket av elektrisitet er i det alt vesentlige basert på vannkraft. Norge er fysisk knyttet til Norden og det europeiske kraftmarked gjennom kabler og ledninger til henholdsvis Nederland, Sverige, Danmark, Russland og Finland.

EØS-avtalen og energi

EU-traktatene inneholder ingen særskilte energibestemmelser. EU har likevel utviklet et energisamarbeid på konkrete områder på grunnlag av en rekke ulike traktatbestemmelser. Av særlig betydning er bestemmelsene om det indre marked og miljø.

Felles regler er blant annet utviklet på områdene olje, naturgass og elektrisitet. Som følge av dynamiske og allerede pågående endringsprosesser i EU innenfor energiområdet, er det av stor interesse for Norge å kunne være med på å utforme utviklingen i regelverket.

Vesentlige deler av energisamarbeidet i EU faller innenfor EØS-avtalens virkeområde. Samtidig må myndigheter og foretak i EØS-området også innenfor denne sektoren forholde seg til EØS-avtalens alminnelige bestemmelser om konkurranse, statsstøtte, monopoler m.m. Også avtalens bestemmelser om miljø og forskning er viktige for energisektoren.

Som energinasjon påvirkes Norge i tillegg av mange av de delene av EU-landenes samarbeid på energiområdet som faller utenfor EØS-avtalen.

EØS-samarbeidets viktigste utfordringer på energisektorens område knytter seg først og fremst til den videre utviklingen av det indre markedet for gass og elektrisitet, og til miljøpolitiske virkemidler og deres virkninger for energisektoren. Det legges stor vekt på å utnytte de mulighetene EØS-avtalen gir for innflytelse på nytt regelverk for det indre energimarkedet.

Utviklingen fremover

Det er for tiden en stor aktivitet i EU rundt spørsmål om energi, blant annet som følge av EUs engasjement i klimapolitikken gjennom «klimapakken». De vedtak, forordninger og direktiver som vedtas i EU har fått, og vil få, betydning også for den norske energipolitikken og energilovgivningen.

EUs klimapakke består av en rekke tiltak som skal bidra til at EU når sine klimamål. Planen ble lansert i 2007. EU har i sine 2020- og 2050-strategier ambisjoner om en grønn revolusjon og utvikling av et indre marked for fornybar energi. Europa 2020-strategien inneholder tre sentrale mål, kjent som “20-20-20”-målene. Disse innebærer:

  • 20 % reduksjon av drivhusgassutslipp innen 2020 sammenlignet med 1990. Målet skal blant annet oppnås gjennom EUs kvotesystem (kvotesystemet er regulert i direktiv 2009/29/EF, som fra 1. januar 2013 erstattet direktiv 2003/87/EF). I 2009 var utslippsnivået EU redusert med 16 %.
  • Videre skal 20 % av energibruken være basert på fornybar energi. Mekanismene for å oppnå dette målet fremgår av fornybardirektivet (2009/28/EC) og de individuelle målene for hvert EU land.
  • Endelig skal forbruket av energi reduseres med 20 % (energieffektivisering) og dette fremgår av Direktiv 2012/27/EU (som endret Direktivene 2009/125/EC og 2010/30/EU og som opphevet Direktivene 2004/8/EC og 2006/32/EC)