ESA, EØS-avtalens overvåkningsorgan, har på eget initiativ åpnet sak mot Norge, ved Klima- og Miljødepartementet. Saken ble åpnet 17. januar 2022, og ESA ber i et brev datert 6. mai norske myndigheter besvare en rekke spørsmål om etterlevelsen av vanndirektivet (direktiv 2000/60/EC).
Brevet er på 15 sider, og for å gi norske myndigheter tid til å besvare de 10 kategoriene av spørsmål, har ESA innvilget utsatt frist til 6. september 2022.
I brevet ber ESA om konkrete eksempler på hvordan norske myndigheter sørger for at vanndirektivet overholdes.
De 10 kategoriene av spørsmål omhandler:
- Hvorvidt norske myndigheter har juridiske virkemidler for å sikre at vannkraftprodusenter overholder kravene i vanndirektivet.
- Hvorvidt det er krav i vannkraftkonsesjonene som sikrer at norske myndigheter har juridiske virkemidler for å sikre at vannkraftprodusenter overholder kravene i vanndirektivet.
- Hvordan norske yndigheter fører tilsyn med vannkraftprodusentene når det gjelder overholdelse av vanndirektivet.
- Sammenhengen mellom revisjonsinstituttet og vanndirektivet.
- Hvordan kravene etter vanndirektivet kan overholdes ovenfor vannkraftprodusenter som av ulike grunner er konsesjonsfrie.
- Norske myndigheters bruk av unntak under vanndirektivet.
- Hvorvidt retningslinjene norske myndigheter legger til grunn er i tråd med oppdaterte retningslinjer fra EU.
- Hvilken innvirkning vannkraftproduksjon har hatt for biologisk mangfold, som for eksempel villaks.
- Spørsmål knyttet til vannkraftproduksjon i elven Aura.
Saken ESA nå har åpnet mot norske myndigheter, overlapper i stor grad med saken som tidligere er åpnet på initiativ fra blant annet LVK. I 2011 sendte LVK og flere miljøorganisasjoner i Norge en klage til ESA.
Et av hovedpunktene i klagen var hvordan norske myndigheter har gjennomført direktivet når det gjelder juridiske virkemidler. Mange vannkraftkonsesjoner er gitt i en annen tid og før det ble stilt krav om at produksjonen skulle overholde visse miljømål. LVK og miljøorganisasjonene mener at gjennomføringen av vanndirektivet i norsk rett gjennom vannforskriften medfører at det må stilles nye krav til produsentene av vannkraft, men slik norske myndigheter har gjennomført regelverket, mangler det virkemidler. I senere brev har LVK og miljøorganisasjonene også stilt spørsmål ved norske myndigheters omfattende bruk av unntak fra vanndirektivets krav, både ved at det er satt fristutsettelser for oppnåelse av miljømål og ved at det for mange vannforekomster er satt mindre strenge miljømål. Når man sammenligner Norge med andre europeiske land med vannkraftproduksjon, er det tydelig at norske myndigheter (forholdsmessig justert) benytter seg av unntak fra vanndirektivet i langt større grad enn andre land.
Norske myndigheter mener at det ikke har vært behov for å innføre særskilte juridiske virkemidler for å sikre overholdelse av direktivet. De mener at vanndirektivets krav til at det skal utformes vannforvaltningsplaner og tiltaksplaner og at sektormyndighetene skal kunne iverksette nødvendige tiltak for å oppnå miljømålene etter vanndirektivet, kan oppfylles gjennom den allerede eksisterende ordningen med vilkårsrevisjoner.
LVK har stilt spørsmål ved om norske myndigheter i dag har tilstrekkelige juridiske virkemidler ovenfor konsesjonæren til å stille krav som sikrer oppfyllelse av vanndirektivet. Vanndirektivet legger opp til seksårs sykluser, der vannforvaltningsplaner skal utformes hvert sjette år. Vilkårsrevisjoner er først mulig etter 30 år.
Norske myndigheter har vist til at det også finnes andre juridiske virkemidler ovenfor vannkraftprodusentene enn vilkårsrevisjon, som for eksempel omgjøring og innkalling. I brevet stiller ESA spørsmål om hvorvidt disse juridiske virkemidlene har blitt brukt av norske myndigheter. Det er etter LVKs syn positivt at ESA spør om konkrete eksempler på når norske myndigheter har tatt i bruk disse virkemidlene ovenfor konsesjonærene. Vanndirektivet har vært en del av norsk rett i over 15 år og det er på tide at norske myndigheter svarer på hvordan de håndhever direktivet.
ESA stiller også spørsmål til vilkårsrevisjonen av Aura. Saken om elven Aura illustrerer på en god måte hvordan revisjonsinstituttet, som norske myndigheter mener at skal brukes til å gjennomføre krav etter vanndirektivet, dikterer og overstyrer krav etter vanndirektivet. I det revisjonen av Aura er gjennomført ved kongelige resolusjonen datert 23. juni 2021, står regionale myndigheter uten virkemidler for å sikre gjennomføring av vanndirektivet før ved neste 30 års intervall, dvs. i 2051.
Det er uklart hva som skjer med den pågående saken ESA åpnet etter den tidligere klagen fra LVK og miljøorganisasjonene. ESA sendte 19. oktober 2021 varsel om at saken ville bli lukket. LVK og miljøorganisasjonene svarte på dette brevet. Det antas at saken som nå er åpnet av ESA på eget initiativ vil erstatte den pågående saken ettersom sakene dekker de samme temaene.
LVK ser på det som et positivt signal at ESA på eget initiativ velger å åpne sak mot Norge. Saken er nå i en uformell fase. En formell ESA- sak har tre trinn:
- Først sender ESA et formelt åpningsbrev som legger ESAs synspunkt om hvordan landet bryter med EØS-reglene, og gir landet mulighet til å svare.
- Dersom saken ikke blir løst kan ESA sende en grunngitt uttalelse til landet, og be om at landet retter seg etter EØS-reglene,
- Til slutt kan ESA bringe saken inn for EFTA-domstolen, som har siste ordet.
LVK vil følge opp saken videre ovenfor ESA.
Brevet fra ESA med spørsmål til norske myndigheter finner du her.