Lovgivers intensjon med takseringsreglene for eiendomsskatt på vannkraftanlegg, var å fange opp kraftanleggenes reelle markedsverdier. Fordi overgangen til de nye takseringsreglene i 2001 ville føre til en halvering av kommunenes eiendomsskatteinntekter, vedtok Stortinget å fastsette en minimumsverdi for vannkraftverk, jf. eiendomsskatteloven § 8B-1 fjerde ledd. I 2004 ble det tatt inn en tilsvarende bestemmelse om maksimumsverdi. Tiden har imidlertid løpt fra begrunnelsen både for minimums- og maksimumsverdi, og LVK har fremmet krav om at terskelverdiene i § 8B-1 fjerde ledd fjernes. Etter betydelig påtrykk fra LVK økte den rødgrønne regjeringen maksimumsverdien til 2,75 kr/kWh i 2013. Kapitaliseringsrenten er siden 2012 satt til 4,5% uten nærmere begrunnelse. Dette innebar en videreføring av terskelverdiene.

Regjeringens forslag i Statsbudsjettet 2012

Regjeringen foreslo å videreføre maksimumsverdien i statsbudsjettet 2012. Forslaget innebar at maksimumsverdien ble økt med 5% i 2012 og ytterligere 11% i 2013. Samtidig foreslo Regjeringen å sette kapitaliseringsrenten til 4,5% i eiendomsskatteåret 2013. Forslaget innebar at vertskommunenes eiendomsskatteinntekter ble økt med om lag 420 millioner kroner i denne toårsperioden. Regjeringens forslag kan du lese her.

Maksimumsverdien for eiendomsskatt på vannkraftverk oppfattes i dag som sterk urimelig og vil være et disincentiv for kommunenes samtykke til nye vannkraftprosjekter. LVKs landsmøte i Alta i 2009 vedtok derfor enstemmig en resolusjon hvor man krever at maksimums- og minimumsverdien for eiendomsskatt på kraftverk fjernes. LVK er skuffet over at Regjeringen foreslo å videreføre maksimumsverdien. En videreføring av maksimumsverdien innebærer at kraftprodusentene også i fremtiden får en skatterabatt i strid med målsetningen i kraftskattereformen om at kommunenes inntekter fra kraftanlegg skulle baseres på anleggets reelle markedsverdi.

LVKs høringsuttalelse i 2011

LVK og vertskommunene er ikke tilfreds med at maksimumsverdien fortsatt gjelder som eiendomsskattegrunnlag for de fleste kraftanlegg, blant annet av følgende grunner:

Forslaget vil ikke vil gi økte inntekter til kommune i den forstand at kommunene får sin rettmessige andel av verdiøkning av vannkraftverkene. Hevingen av maksimumsverdien fra 2,35 til 2,74 kr/kWh i 2013 kompenserer ikke engang fallet i realverdi av 2,35 fra 2004 til 2013. Dette betyr med andre ord at kommunene ikke vil få sin rettmessige andel verken av den verdiøkning som har vært – eller den som vil komme i årene fremover. Dette er etter LVKs oppfatning i strid med Stortingets forutsetninger ved kraftskattereformen, hvor det ble forutsatt at eiendomsskatten skulle reflektere kraftanleggenes reelle markedsverdi. Ved dagens maksimumsverdi ligger verdien for over halvparten av kraftanleggene betydelig over maksimumsverdien.

LVK har selv påpekt at det kan være grunnlag for å vurdere om ikke normrenten som benyttes ved fastsettelse av kapitaliseringsrenten bør gjøres mer langsiktig. Det vil innebære en høyere rente, noe som isolert sett vil vi lavere eiendomsskatteinntekter til kommunene. LVKs forslag er grunnet i faglige vurderinger med hensyn til hva som vil gi et riktig bilde av kraftanleggenes reelle markedsverdi. En endring av kapitaliseringsrenten vil dessuten kunne dempe omfordelingsvirkninger av å fjerne den prinsipielt sett svært uheldige maksimumsverdien. En endring av kapitaliseringsrenten kan imidlertid kun aksepteres dersom man samtidig opphever maksimumsverdien, og forutsatt at ingen vertskommuner taper på en slik omlegging. Departementets beregninger indikerer at alle vertskommunene vil tjene på den samlede omleggingen sammenlignet med dagens regelverk.

LVKs høringsuttalelse med vedlegg og øvrige materiale i saken er lagt ut på egen side “Maksiumsverdi for eiendomsskatt må fjernes!”. Her finner du også høringsuttalelsene fra medlemskommunene.

Tidligere resolusjoner og uttalelser

LVKs organer og medlemskommuner har tidligere vedtatt flere resolusjoner med begrunnede krav om at minimums- og maksimumsverdier fjernes.

Resolusjonene kan du lese her:

Nærmere om regelen om minimums- og maksimumsverdi – Eiendomsskatteloven § 8B-1 fjerde ledd

Eiendomsskatteloven § 8B-1 fjerde ledd har følgende ordlyd:

Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5 første leden skal ikkje settast lågare enn kr 0,95/kWh eller høgare enn kr 2,74/kWh av 1/7 av grunnlaget for anlegget si samla produksjon av elektrisk kraft for inntektsåret og dei seks foregåande åra. Har kraftanlegget vært i drift i færre enn sju år, legges gjennomsnittet for desse åra til grunn for utrekninga.

Den opprinnelige begrunnelsen for minimums- og maksimumsverdier

Begrunnelsen for å innføre en minimumsverdi for vannkraftanleggene var å unngå et dramatisk og plutselig bortfall av eiendomsskatteinntektene til vertskommunene når de nye takseringsreglene skulle tre i kraft.

Takseringen av kraftanlegg skal etter skatteloven § 18-5 baseres på de forutgående siste 5 års rullerende spotpriser. Lovgiver mente at en slik taksering på sikt ville innebære at verdsettingen ville fange opp de reelle markedsverdier, det var med andre ord en utilsiktet virkning om verdiene skulle gå ned. Spotprisene i perioden 1995-2000 var imidlertid svært lave, dels som følge av at det tok noe tid etter dereguleringen av energimarkedet før man fikk et velfungerende spotmarked fordi mye av omsetningen av kraft fortsatt foregikk bilateralt (på kontrakter). Stortinget vedtok derfor i 2001 en minimumsverdi ved verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg.

Kraftprodusentene mente at en minimumsverdi måtte motsvares av en maksimumsverdi og i 2004 ble esktl. § 8B-1 fjerde ledd endret slik at det i tillegg kom en maksimumsverdi på 2,35 kr/kWh.

LVK protesterte mot denne endringen og hevdet at det er en stor prinsipiell forskjell å operere med en minimumsverdi siden eiendomsskatten er en objektskatt og kraftanleggene antas å ha en verdi – selv med lave spotpriser. Etter LVKs syn kan ikke en maksimumsverdi forankres i en tilsvarende rettslig prinsipiell begrunnelse.

I Finanskomiteens behandling av lovforslaget gikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet imot lovendringen, jf. Innst. O. nr. 20 (2003-2004).

Begrunnelsen for terskelverdiene er ikke lenger tilstede

På grunn av et vesentlig høyere prisnivå på elektrisk kraft har minimumsverdien ingen betydning i dag. Begrunnelsen for minimumsverdien – skjerme kommunene mot inntektsbortfall – er bortfalt for godt. Prisøkningen på kraft skyldes flere forhold, blant annet innføringen av CO2-kvoteregimet og et fungerende kraftmarked. Skulle noen nye anlegg ligge under minimumsverdien, vil også kraftselskapene være tjent med at den fjernes.

Skattemyndighetene har opplyst at i 2015 hadde over halvparten av kraftanleggene nådd maksimumsverdi.

Når verdien av de fleste kraftanlegg ligger over maksimumsverdien, er eiendomsskatten på kraftanlegg ikke lenger basert på verkenes virkelige verdier, men på et lavere tilfeldig valgt grunnlag, som er politisk bestemt. Det betyr igjen at eiendomsskatt på kraftanlegg dermed er å betrakte som en avgift – og ikke en skatt, basert på skatteevneprinsippet.

Av dette følger at begrunnelsen for maksimumsverdien – symmetrihensynet – dermed er bortfalt.

Maksimumsverdien innebærer en utilsiktet forskjellsbehandling i favør av de store vannkraftprodusentene

Loven inneholder ingen tilsvarende bestemmelser om maksimumsverdier for andre eiendommer, verken industrielle anlegg eller andre energiprodusenter. Maksimumsverdien for vannkraftprodusentene innebærer en forskjellsbehandling i favør av de større kraftanlegg sammenlignet med andre energiproduserende anlegg, som vindkraft og småkraftanlegg. Bestemmelsene om maksimumsverdi og minimumsverdi bør følgelig fjernes.

Maksimumsverdien bryter med skatteevneprinsippet

Som påpekt over gir maksimumsverdien størst skatterabatt til de mest lønnsomme kraftverkene. Dette bryter ikke bare med likhetshensyn knyttet til andre eiendomsskatteobjekter og skaper konkurransevridning mellom små og store produsenter, men det er også i strid med hva som var formålet med kraftskattereformen.

Maksimumsverdi avskjærer vertskommunene rett til en andel av fremtidig verdiskaping.

Kraftforetakenes overskudd stiger i takt med kraftprisene. Kraftprisene har økt på grunn av myndighetsbestemte tiltak (ca. 10-15 øre/KWh på grunn av kvoteregimet). Det er en ny merverdi på grunn av vannkraftens miljøfortrinn. Kommunene har en legitim rett til en andel av denne merverdien som skyldes naturressursenes økte verdi. I dag deles merverdien kun mellom kraftforetakene (som regel andre kommuner enn vertskommunene) og staten både som eier og som skattekreditor (grunnrenteskatten).