Adgang til å unnta avgrensede områder fra beskatning
Mange kommuner finner det problematisk å ta stilling til hvordan naturområder bør behandles i eiendomsskattesammenheng. Problemet kan tenkes løst gjennom adgangen til å unnta enkelte områder fra eiendomsskatt, jf. ekstl. § 7 bokstav d. Bestemmelsen sier at kommunestyret har adgang til å unnta “visse luter” i kommunen helt eller delvis fra skatt. Det betyr at kommunestyret kan bestemme at nærmere bestemte områder av kommunen skal være fritatt for skatt. Finansdepartementet tolker begrepet som ”mindre deler av arealet i kommunen”, jf. brev 7. mai 2007 til Sør-Varanger kommune.
Tilsynelatende står kommunen helt fritt til å velge hva slags områder som skal unntas, men slik er det ikke. Kommunen må ha en saklig grunn for å unnta området. Det vanlige er at området har lav utbyggingsgrad og at området derfor ikke nyter godt av infrastrukturen og investeringen kommunen foretar i samme grad som resten av kommunen. I så måte vil det å unnta områder med uberørt eller tilnærmet uberørt natur være rimelig.
I tillegg er det et krav om at alle tilsvarende områder innenfor kommunen må likebehandles. Det vil si at kommunen må unnta alle områder som har samme egenskaper som de luter de har valgt å unnta.
Verk og bruk innenfor “luten”
Dersom det ligger verk og bruk innenfor områder som er fritatt for eiendomsskatt, vil også disse bli skattefrie. Det vil si at for eksempel en kraftledning eller et kraftanlegg som ligger innenfor “luten”, vil bli skattefri. Eiendomsskatteinntekt fra denne typen eiendommer utgjør en betydelig verdi for kommunene. Kommunene må derfor være klar over at den risikerer å miste skatteinntekter fra slike eiendommer dersom den innfører skattefrie luter i områder der det er overføringsanlegg eller kraftanlegg. Ofte vil det også by på betydelige utfordringer for kommunen å utforme luter i overensstemmelse med likebehandlingsprinsippet uten samtidig å fange opp kraftinstallasjoner.
For mer informasjon, vennligst kontakt sekretariatet.