Naturressursskatt er en særskatt for kraftforetak og er hjemlet i skatteloven § 18-2. Skatten pålegges det enkelte kraftanlegg og beregnes på grunnlag av gjennomsnittet av de 7 siste års kraftproduksjon. Naturressursskatten utgjør 1,1 øre/kWh til kommunen og 0,2 øre/kWh til fylkeskommunen.
Kraftskattereformen i 1997
Naturressursskatten ble introdusert i forbindelse Stortingets behandling av kraftskattereformen i 1997 og ble ansett som kommunenes andel av grunnrenten. Naturressursskatten samordnes med utlignet fellesskatt til staten. Dette innebærer at skattyteren kan trekke naturressursskatten fra i utlignet fellesskatt til staten. Fradraget skjer krone for krone, slik at naturressursskatten i utgangspunktet ikke fører til noen økt skattebelastning for kraftforetaket. Naturressursskatten fases inn over 7 år – og en eventuell negativ differanse mellom overskuddsskatten og naturressursskatten kan fremføres til senere år med tillegg av rente.
Den nærmere utformingen av skatteloven § 18-2 kan du lese her. Stortingets begrunnelse for naturressursskatten var at vannkraften er en nasjonal ressurs med en sterk lokal forankring. Det foreligger derfor en historisk forpliktelse til å sikre vertskommunene en andel av verdiskapningen som skjer på grunnlag av distriktenes lokale ressurser. I forbindelse med Stortingets behandling av saken i 1996, uttalte daværende finansminister Sigbjørn Johnsen følgende:
“Vannkraft er en nasjonal ressurs med sterk lokal forankring. Den sterke lokale forankringen innebærer at vertskommunene får særskilte skatteinntekter fra kraftvirksomheten. Det har vært bred enighet om dette.”
Naturressursskatten ble videre begrunnet med at små kommuner med kraftinntekter har behov for en mer stabil skatteinngang enn det overskuddsbaserte skatter gir.
Utjevning i inntektssystemet
Kommunenes inntekter fra naturressursskatten inngår i det det kommunale inntektssystemet. Utjevningen gjennom inntektssystemet innebærer i realiteten at inntektene fra naturressursskatten fordeles på samtlige kommuner i landet, herunder også eierkommunene. Dette er i motsetning til eierkommunenes inntekter i form av utbytte fra kraftselskapene. Slike inntekter inngår ikke i det statlige inntektssystemet for kommunene, og verken vertskommuner eller andre kommuner får ta del i disse inntektene.
Når kraftkommunene likevel definerer naturressursskatten som en viktig skatt for vertskommunene, har det sammenheng med at kommunene anser at det har en egenverdi å kunne vise til at de også har egne inntekter. De fleste kraftkommuner er distriktskommuner og kommunene ser det som viktig at man gjennom ordningen med naturressursskatten får synliggjort verdistrømmene hva gjelder vannkraftproduksjon.
Vertskommunene og fylkene mottar årlig om lag 1,6 milliarder kroner i naturressursskatt (tall fra 2018).
Videre arbeid
Naturressursskatten på 1,1 øre/kWh er uendret siden 1998. LVK arbeider for å få prisjustert naturressursskatten.