I 1997 trådte de de nye kraftskattereglene i kraft. Lovvedtaket var sluttsteinen etter nær ti års arbeidet for LVK. Uten iherdig innsats fra alle nivåer i organisasjonen, og et bredt tverrpolitisk samarbeid mellom LVKs medlemskommuner, ville kraftkommunene sittet igjen uten kraftskatteinntekter.

I perioden 2018-2020 kjempet LVK en ny kamp for å bevare vertskommunenes kraftinntekter. Det nedsatte kraftskatteutvalget, som ble ledet av Per Sanderud, gikk hardt til angrep på vertskommunenes skatteinntekter i NOU 2019:16 “Skattlegging av vannkraftverk”. Kraftskatteutvalget foreslo en vesentlig reduksjon av kommunenes inntekter fra eiendomsskatt, samtidig som vertskommunenes konsesjonsbaserte ordninger konsesjonskraft og konsesjonsavgifter ble foreslått avviklet. Utvalgets forslag ville omfordelt 3,66 milliarder fra vertskommunene til staten.

Kraftskatteutvalgets forslag må ses som ett av historiens mest alvorlige angrep på vannkraftkommunenes kraftinntekter, blottet for respekt for samfunnskontrakten og vannkraftens historie. LVK gikk hardt imot utvalgets forslag, og etter intenst arbeid 2018-2020, ble det avklart i februar 2020 at kraftskatteutvalgets forslag ikke vil bli fulgt opp. LVKs seier må ses som en av de viktigste i organisasjonens historie, og sikret vertskommunenes kraftinntekter også i framtiden.

Det forelå også et intenst arbeid med kraftskattesaken i 1996. For å få et innblikk i arbeidet, gjengis her hvordan det ble jobbet under innspurten – slik det er referert i LVKs årsmelding fra 1996:

LVKs årsmelding 1996

“Kraftskattesaken har preget LVK’s årsmeldinger helt fra 1990. Saken ble i hovedsak avsluttet i 1996, med Stortingets lovvedtak 28. juni. Helt til siste slutt måtte kraftkommunene kjempe for å ivareta ressurskommunenes interesser. Desto mer tilfredsstillende er det i ettertid å konstatere at den voldsomme mobiliseringen i medlemskommunene i sluttfasen av skattesaken, hadde avgjørende innflytelse på innholdet i de nye kraftskattereglene.

Regjeringens skatteforslag ble fremmet 15. desember 1995. Forslaget gikk i hovedsak ut på en omlegging til vanlig overskuddsskatt – med en særskilt vasskraftinntekt som stabiliserende element. Videre ble det foreslått en grunnrenteskatt til staten og fylkeskommunene på 30 %. Hovedgrepet fra regjeringens side for å imøtekomme kraftkommunenes interesser, var forslaget om et særeget kommunalt skattøre på 17,75 % for kraftverksektoren, hvilket innebar mer enn en tredobling av det vanlige skattøre. LVK hadde på forhånd varslet regjeringen om at et slikt forslag ville bli mottatt med skarpe reaksjoner, fordi det var svært sårbart og fordi det ikke bygget på annet grunnlag enn i en overgangsfase å sikre kraftkommunene tilnærmet samme inntekter som tidligere.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. For første gang i LVK’s historie ble medlemskommunene innkalt til ekstraordinært landsmøte. Fra 10. januar ble våren -96 mettet med begivenheter i skattesaken:

10. januar:

108 medlemskommuner deltar på det ekstraordinære landsmøte. Landsmøtet vedtar en enstemmig resolusjon, hvor det protesteres mot at “sikre og stabile skatteinntekter erstattes med et skattøre som hvert år fastsettes som en del av statsbudsjettet.” Skattøre som skatterettslig instrument beskrives som “en del av overføringssystemet”. Landsmøtet reagerer mot at regjeringen på den ene side markedsfører proposisjonen som en videreføring av Rødsethutvalgets innstilling, mens de forslag som fremmes og grunnlaget for dem er et helt annet. I resolusjonen heter det bl.a.:

“Regjeringen foreslår en betydelig systemomlegging, som på flere punkter må anses distriktsfiendtlig. Omleggingen viser ingen forståelse for betydningen av å opprettholde økonomisk selvstendige og mest mulig bærekraftige kommuner som utnytter egne inntektsgrunnlag, og som i mindre grad vil være avhengig av overføringer fra staten.”

Det blir videre pekt på at regjeringens presentasjon av virkningene for kraftkommunene av de nye regler er “grovt villedende”.

Etter anmodning fra landsmøtet utførte Hydrologiservice foreløpige beregninger av virkningene av skatteforslaget. For noen kommunegrupper viste beregningene et betydelig skattebortfall og helt andre resultater enn det regjeringen opplyste.

21. februar:

LO og LVK går ut i en felles pressemelding med kritikk av regjeringens forslag. Det påpekes at verken industriens eller kraftkommunenes behov for stabile rammebetingelser er imøtekommet.

5. mars:

Finanskomiteen går til det ekstraordinære skritt å nedsette en ekspertgruppe til gjennomgang av departementets skatteberegninger. “Vi vil til bunns i saken”, uttaler saksordfører Per Olaf Lundteigen til Dagens Næringsliv.

27. mars:

Finanskomiteen avholder høringsmøte med LVK. Fra LVK’s side blir understreket behovet for at kraftforsyningens bruk av en naturressurs i produksjonen må reflekteres i skattesystemet, at kommunenes skatteinntekter ikke må reduseres og at skattereglene må gjøres enklere enn departementets forslag til skatt på vasskraftinntekt.

16. april:

Finanskomiteens ekspertgruppe avgir sin innstilling om departementets skatteberegninger. Før innstillingen er offentliggjort hevder Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann at innstillingen gir full støtte til departementets beregninger. Innstillingen viser noe annet: Gruppen opplyser bl.a. at skatteforslaget “vil uunngåelig føre til en sterk omfordeling mellom kommuner” og at “Forutsetningene for departementets beregninger kan diskuteres”. Om kommuneskatten skatt på vannkraftinntekt – som regjeringen fremholdt skulle være det sikre og stabile skattefundamentet for kraftkommunene – uttaler gruppen at “Vannkraftinntekten vil etter forslaget komme til å variere sterkt fra kraftverk til kraftverk” og at “For noen få kommuner kan vannkraftinntekten komme ned mot null.”

I regi av LVK blir det holdt to partimøter i Oslo denne dagen: På det ene møte deltar 48 ordførere, varaordførere og gruppeledere – samtlige medlemmer av Arbeiderpartiet – fra 45 medlemskommuner. På det andre møte deltar 34 ordførere, varaordførere m.v fra 33 medlemskommuner – alle de tilstedeværende er medlemmer av Høyre. På begge møtene blir det vedtatt enstemmige resolusjoner med sterk kritikk av regjeringens skatteforslag. Høyremøtet ber partiets stortingsrepresentanter “sørge for at kraftkommunene mottar sin andel av verdiskapingen i vannkraftsektoren, gjennom en stabil og varig energiskatt om lag på dagens nivå for inntekts- og formuesskatt – ca 1-1,5 øre/kwh.”

4. mai:

Aftenposten skriver: “Ap snur i skattesaken. Det er høk over høk i stortingskorridorene, og i vårens store skattekamp om fremtidens skattesystem for kraftverkene og kraftkommunene skjedde det en stor bevegelse i går.”

6. mai:

Kraftskattesaken vies bred omtale i media. Nationen opplyser at Senterpartiet vil foreslå et helt nytt skattesystem med en energiskatt til kommunene på 1,2 øre/kwh, mens Aftenposten opplyser at regjeringen taper slaget om kraftskatten og at Høyre vil sikre kommunene stabile skatteinntekter.

14. mai:

Alle de store næringsorganisasjonene samler seg i en felles pressemelding mot kraftkommunenes interesser. I Dagens Næringsliv heter det: “De store nærings- og interesseorganisasjonene samler seg til frontalangrep mot Per Olaf Lundteigen og Senterpartiets kraftskatteforslag. De advarer på det sterkeste mot det de kaller “sugerørsfolka til LVK og Lundteigen.” Bak pressemeldingen står NHO, EnFO, PIL, TBL, LO, EVL og Statkraft.

Mangelen på seriøsitet fra landets største næringsorganisasjoner og de usaklige angrepene på LVK, fører til en voldsom mobilisering i LVK’s medlemskommuner. Det tas direkte kontakt med alle partiene i finanskomiteen fra mange hold.

22. mai:

Høyre, Kr.F, Venstre og Arbeiderpartiet offentliggjør sitt forlik i kraftskattesaken. For kraftkommunene er det viktigste elementet i forliket forslaget om en naturressursskatt til kommunene på 1 øre/kwh. Grunnrenteskatt til staten foreslås redusert til 27%.

28. mai:

Finanskomiteen avgir innstilling i saken. Flertallet i komiteen går i en felles merknad inn for følgende forlik:
“FELLES MERKNAD FRA ARBEIDERPARTIET, HØYRE, KRISTELIG FOLKEPARTI OG VENSTRE VED BEHANDLINGEN AV KRAFTSKATTEREFORMEN (OT.PRP.NR. 23 FOR 1995-96)
Partiene legger til grunn at vannkraften er en nasjonal ressurs med sterk lokal forankring. Partiene er enige om at det framtidige system for skattlegging av kraftforetak skal bygge på følgende hovedlinjer:

1. Det innføres regnskapsligning for alle kraftforetak
2. Arbeiderpartiet og Høyre slutter seg til at den skattemessige åpningsbalansen for offentlig eide kraftforetak fastsettes i samsvar med proposisjonen. Kristelig Folkeparti og Venstre foreslår at åpningsbalansen fastsettes i samsvar med historisk kost.
3. Det skattemessige rentefradraget i de offentlig eide kraftforetakene begrenses i samsvar med forslaget i proposisjonen.
4. Alle driftsmidler i kraftproduksjonen skal være avskrivbare i samsvar med proposisjonen.
5. Skattøret for kommuner, fylkeskommuner og fellesskatt fastsettes til samme sats som for andre etterskuddspliktige selskaper. For inntektsåret 1996 innebærer dette et skattøre på 5,5 pst., 2,75 pst. og 19,75 pst. til hhv. kommuner, fylkeskommuner og skattefordelingsfondet.
6. Det innføres en skatt på grunnrente i kraftsektoren. Skatten går i sin helhet til staten. Skatten på grunnrenten fastsettes til 27 prosent.
7. Stabiliteten i skatteinntektene til kraftproduksjonskommunene ivaretas ved at det innføres en naturressursskatt på 1,0 øre pr. kWh som utlignes på samme grunnlag som dagens produksjonsavgift. Denne skatten kommer istedet for departementets forslag om en beregnet skatt på vannkraftinntekt.
8. Det innføres en tilsvarende naturressursskatt på 0,2 øre pr. kWh til fylkeskommunen. Fylkeskommunen gis ikke andel av skatt på grunnrente.
9. Bestemmelsene om naturressursskatt inntas i skatteloven. Det forutsettes at kraftselskapene ikke kan kreve tillegg i tidligere avtalte priser for naturressursskatt.
10. Naturressursskatten skal være fradragsberettiget krone for krone i skatter på grunnrente. Fradraget er fremførbart etter nærmere regler fastsatt av departementet.
11. Det forutsettes at naturressursskatten inngår i inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner og behandles som ordinær skatt på inntekt og formue.
12. Det fastsettes et enhetlig takseringssystem for eiendomsskatt i samsvar med proposisjonen.
13. Ved beregning av skatt på grunnrente og eiendomsskatt benyttes spotmarkedspriser, med unntak av eksisterende langsiktige kontrakter inngått mellom uavhengige parter før 1.1.1996 og med varighet på 7 år eller mer, og -etter nærmere retningslinjer – kraft som i dag produseres og brukes innenfor samme foretak, produksjons- og brukerforetak som i all hovedsak har samme eiere og i tilfeller der produksjon og bruk skjer innenfor samme konsern. For langsiktige kontrakter benyttes kontraktsprisen. For egenprodusert kraft brukes prisene i de såkalte 1976-kontraktene, jf. St.prp.nr. 104 (1990-91). Dette skal også gjelde tilsvarende fremtidige kontrakter med stortingsbestemte vilkår, visse andre kontrakter og industriens egen kraft etter retningslinjer fastsatt av departementet. Det forutsettes at det legges opp til en streng praksis.
14. Formuesskatt på offentlig eide kraftforetak avvikles.
15. Gevinstbeskatningen endres i samsvar med proposisjonen.
16. Nettvirksomheten underlegges generell skatteplikt.
17. Den ligningsadministrative behandling av kraftforetak fordeles mellom Sentralskattekontoret for storbedrifter og lokale ligningskontor etter samme mønster som for andre foretak.
18. Det tas ikke inn en direkte markering i skatteloven om markedsmessige betingelser i forholdet mellom fylkeskommune og kommune i egenskap av selger av kraft og innbyggeren som kjøper.
19. For øvrig legges forslagene til proposisjonen til grunn.
20. Kraftskattereformen iverksettes med virkning f.o.m. inntektsåret 1997.”
En samlet komite går inn for betydelige endringer i regjeringens forslag. Det prinsipielle grunnlaget for skattereglene er et annet, i det komiteen slår fast at “vannkraften er en betydelig nasjonal ressurs med en sterk lokal forankring”.
Under pressekonferansen blir det kjent at forliket inneholder en brannfakkel mot kraftkommunene ved at naturressursskatten skal utlignes som produksjonsavgiften og dermed fases inn over 15 år.

“Kompromisskameratene visste ikke hva de gjorde”, skriver Aftenposten. LVK tar opp saken samme dag med komiteen, og dokumenterer at en slik gradvis innfasing vil ramme mange medlemskommuner med nye store utbygginger. Meløy kommune med Saltfjell/Svartis utbyggingen er en av dem.

18. juni:

Finanskomiteens innstilling debatteres i Odelstinget. Av flere talere blir det understreket at spørsmålet om innfasing av naturressursskatten skal tas opp på nytt i forbindelse med behandlingen av nasjonalbudsjettet. Odelstingsforhandlingene fyller mer enn 50 sider i Stortingsforhandlingene, og viser det partipolitiske engasjementet i saken.

28. juni:

De nye kraftskattereglene blir formelt vedtatt som lov, med ikrafttreden 1. januar 1997. Med dette er det innført ordinær 28 % overskuddsskatt på kraftforetakene, en naturressursskatt til kommuner på 1,0 øre/kWh og til fylkeskommuner på 0,2 øre/kWh og en grunnrenteskatt på 27 % til staten. I tillegg vedtas nye takseringsregler for eiendomsskatt.
Med dette var hovedlinjene i de nye kraftskattereglene endelig vedtatt – nesten ti år etter at saken første gang ble tatt opp.

Høsten -96:

Enkelte spørsmål krever ytterligere eller fornyet behandling. Spørsmålet om innfasing av naturressursskatten blir tatt opp i forbindelse med nasjonalbudsjettet. I finanskomiteens innstilling 29. oktober går det samme flertall som tidligere, inn for å redusere innfasingstiden til syv år. Mindretallet fra SP og SV står fast på at en enhver innfasing er prinsipielt uriktig, og at naturressursskatten skal utbetales fullt ut fra første dag.

Flertallet understreker at “naturressursskatten må betraktes som en kommunal andel av grunnrenten i kraftverkene.”

1996 slutter like dramatisk som det begynner: I det viktige spørsmålet om skatt på kommunenes omsetning av konsesjonskraft viser det seg at Finansdepartementet mener det ble innført skatteplikt på slik omsetning ved lovvedtaket 28. juni. Dette til tross for at representanter for regjeringspartiet under debatten i Odelstinget uttrykkelig opplyste at det ikke var grunnlag for en slik forståelse. Finanskomiteen tar derfor på eget initiativ opp spørsmålet, og i komiteens innstilling 9. desember går en enstemmig komite inn for skattefritak for kommunenes omsetning av konsesjonskraft, under henvisning til at konsesjonskraften “er vederlag utbyggingskommunen mottar for de inngrep utbygging av kraftproduksjon har medført.”

Under debatten i Odelstinget skjer det høyst irregulære at representantene fra Arbeiderpartiet, Høyre og KrF skifter mening, fragår det som var undertegnet i finanskomiteen og stemmer for skatteplikt. De 155 kraftkommunene møter nyheten med vantro: Det har neppe tidligere skjedd at tre partier i løpet av tre dager inntar motsatt syn av det de går inn for i fagkomiteen, og særlig uten at omverden har den minste kunnskap om at nye omstendigheter har inntruffet.

Reaksjonene lar ikke vente på seg, og nok en gang mobiliserer det politiske miljø i LVK. Det fører til at det opprinnelige enstemmige forslaget fra finanskomiteen om skattefritak ved omsetning av konsesjonskraft, til slutt får tverrpolitisk oppslutning.