Ved konsesjoner gitt etter industrikonsesjonsloven (ikl) eller vassdragsreguleringsloven (vregl) av 1917, plikter kraftverkseierne å betale en årlig avgift til staten og til de berørte kommunene.
Avgiftssatsen indeksjusteres hvert femte år av NVE. At det må skje en automatisk konsumprisjustering, var en viktig sak for LVK på midten av 1980-tallet.
Kraftverk bygd etter reglene i vannressursloven fra 2000 kan også pålegges å betale konsesjonsavgift dersom midlere årsproduksjon er over 40 GWh, jf. vannressurslovens § 19.
Formål
Konsesjonsavgiften er dels ment å gi kommunene en andel av verdiene som blir skapt ved utbyggingen og/eller reguleringen, og dels ment som en kompensasjon for skader og ulemper av allmenn karakter som ikke blir erstattet på annen måte.
Konsesjonsavgiftene kan sammenlignes med miljøavgifter på andre samfunnsområder. Mens miljøulempene ved andre energikilder er av global karakter som for eksempel CO2-utslipp, er miljøulempene ved vannkraftutbygging av lokal karakter. Ulempenes lokale karakter vises i konsesjonsavgiftens lokale adressat.
Beregningsgrunnlag
Konsesjonsavgiften er basert på en beregning av kraftverkets teoretiske produksjonskapasitet – betegnet som naturhestekrefter. Produksjonskapasiteten fastsettes ut fra fallhøyde og vannføring gjennom kraftverket. Konsesjonsavgiftene blir fastsatt til et årlig beløp som indeksreguleres automatisk hvert femte år.
Fond
Konsesjonsavgiften skal inngå i et fond der avkastningen benyttes som støtte til for eksempel det lokale næringslivet. Fondets vedtekter skal godkjennes av fylkesmannen og må være i overensstemmelse med reglene om offentlig støtte som følger av EØS-avtalen. Kommunal- og regionaldepartementet har utarbeidet standardvedtekter for kraftfond, næringsfond og hjemfallsfond som oppfyller EØS avtalens bestemmelser på dette området. Standardvedtektene finnes i rundskriv H-1/11, som er tilgjengelig på hjemmesidene til Kommunal- og regionaldepartementet..