I utgangspunktet forbyr EØS-avtalen det offentlige å gi statsstøtte til norsk næringsliv. Statsstøttebegrepet omfatter også støtte fra kommuner, og kan gis i mange former – det er ikke alltid tale om rene pengeoverføringer. En avtale om å gi bort, selge eller kjøpe kraft til en pris under ordinær markedspris kan således også rammes av statsstøttereglene. Dersom du er i tvil, kan du kontakte LVKs sekretariat for en nærmere vurdering.

Generelt

Knapt noe annet område innen EØS-retten har vært gjenstand for mer diskusjon enn reglene om statsstøtte. Reglene griper rett inn i Stortingets, Regjeringens og kommunenes muligheter for politikkutforming. Statsstøttereglene er mer inngripende enn norske myndigheter trodde da EØS-avtalen ble inngått, noe som indikeres av utallige konflikter med ESA om blant annet differensiert arbeidsgiveravgift, Husbanken, Snøhvitutbyggingen, Oslo kommunes salg av sykehusboliger, el-avgiftsunntak, statsforetaksloven, mulighetene for et nytt industrikraftregime og CO2-rensing. Forbudet vil ramme alle former for støtteutbetalinger fra det offentlige (kommuner, fylkeskommuner og staten) og det er støttemottaker som må tilbakebetale den ulovlige støtten.

Nedenfor vil det gis en kort oversikt over reglene.

I en egen artikkel vil vi også redegjøre for den siste tids utvikling, herunder den såkalte Becromal-saken (som gjaldt spørsmålet om Notodden kommunes avtale om kraftsalg til bedriften Becromal var å anse som ulovlig støtte), reetableringen av finansmarkedene etter finanskrisen og det nye (og utvidede) handlingsrommet innenfor miljøstøtte.

Forbudet – EØS-avtalens artikkel 61

EØS-avtalens artikkel 61 inneholder forbudet mot statsstøtte. EØS-avtalen er en del av norsk lov. Første ledd i artikkel 61 sier:

”Med de unntak som er fastsatt i denne avtale, skal støtte gitt av EFs medlemsstater eller EFTA-statene eller støtte gitt av statsmidler i enhver form, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer, være uforenlig med denne avtales funksjon i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene.”

For at en avtale skal rammes av forbudet i denne bestemmelsen må seks vilkår være oppfylt. De er:

  1. at det gis støtte
  2. at støtten stammer fra offentlige midler
  3. at støtten går til kommersiell virksomhet
  4. at støtten går til utvalgte bedrifter eller til produksjon av enkelte varer
  5. at støtten vrir eller truer med å vri konkurransen
  6. at støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene

En nærmere beskrivelse av disse vilkårene følger nedenfor.

I annet og tredje ledd i artikkel 61, samt i artikkel 59 (2), er det enkelte unntak fra forbudet mot å gi offentlig støtte. I tillegg finnes det en ordning som kalles bagatellmessig støtte. Slik støtte er lovlig og faller utenfor forbudet fordi den anses for ikke å vri konkurransen eller påvirke samhandelen mellom avtalepartene. Se egen artikkel om unntak og bagatellmessig støtte.

Støttekriteriet

For at EØS avtalens artikkel 61 skal komme til anvendelse, må det være tale om støtte. Det innebærer at mottakeren må oppnå en økonomisk fordel. Statsstøtte kan gis på mange ulike måter. For eksempel vil det å gi bort kraft eller å la en bedrift ”disponere” kraft vederlagsfritt eller til redusert pris, være en måte å gi mottageren en økonomisk fordel på. Slike avtaler vil derfor normalt rammes av forbudet mot statsstøtte, forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt.

Når man skal vurdere om en avtale om salg av kraft er inngått på gunstigere vilkår enn det kjøperen normalt ville oppnådd i markedet, må man foreta en vurdering av hele avtalesituasjonen.

Støtten må stamme fra offentlige midler

Det er kun statsstøtte dersom støtten er ytet av offentlige midler. Offentlige midler vil typisk være støtte gitt over kommunens ordinære budsjetter. Statsstøtte kan imidlertid også omfatte midler som ytes fra et offentlig eid selskap, eksempelvis dersom det er kommunen som bestemmer at det kommunale kraftverket, uavhengig av om det er organisert som et kommunalt foretak, samvirkelag eller aksjeselskap, skal selge billig kraft til næringslivet i kommunen. Selv om kommunen ikke yter støtte direkte, vil kommunen få lavere utbytte fra kraftverket. Forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt, vil derfor midler ytet av det kommunale e-verket kunne omfattes av forbudet.

Støtten må gis til kommersiell virksomhet

Forbudet mot ulovlig statsstøtte rammer kun støtte gitt til kommersielle aktører eller noen som driver med næringsvirksomhet. Artikkel 61 forbyr med andre ord ikke at kommunen gir støtte til sine innbyggere eller til ideelle organisasjoner i kommunen.

Noen kommuner har valgt å selge billig strøm til egne innbyggere. Et slikt tiltak er ikke ulovlig statsstøtte selv om det kan ha andre ulemper, for eksempel vil det kunne gi disinsentiver til energisparing.

Selektivitetskriteriet

Støtte er bare ulovlig dersom den gis til utvalgte foretak eller til utvalgte bransjer. Det vil si at offentlige ordninger som kommer alle i landet til gode, som for eksempel lav styringsrente, gunstige skatteregler eller gunstig lovregulering, ikke regnes som statsstøtte. Selektivitetskriteriet gjelder i utgangspunktet på nasjonalt nivå. En kommune eller fylkeskommune kan ikke lage gunstige ordninger som kun gjelder for næringslivet i vedkommende kommunene eller i fylke for deretter å påberope seg at støtten ikke er selektiv som begrunnelse for at ordningen er lovlig.

Ordningen må potensielt vri konkurransen og påvirke samhandelen

De siste vilkårene er at ordningen potensielt må vri konkurransen (konkurransevridningsvilkåret) og påvirke samhandelen (samhandelskriteriet). Det følger av praksis fra ESA, Kommisjonen og domstolene i EØS-systemet at det skal svært lite til for at de to sistnevnte vilkårene anses for oppfylt. ESA trenger ikke å påvise at konkurransen rent faktisk er vridd. Det holder f.eks. at støtteordningen truer med å vri konkurransen eller at det blir vanskelig for aktører fra andre EØS-land å etablere seg i det aktuelle norske markedet.

Støttebeløp under en viss terskelverdi anses ikke for å påvirke konkurransen eller samhandelen i nevneverdig grad, og regnes av den grunn ikke som statsstøtte. Reglene om slik bagatellmessig støtte er gitt i kommisjonsforordning nr. 1407/2013, som er inntatt i EØS-avtalen og gjort til norsk rett gjennom forskrift 14. november 2008 nr. 1213.