Fornybardirektivet (Directive 2009/28/EC) er EØS-relevant og gjeldende for Norge, legger viktige føringer for norsk energidebatt og energipolitikk i årene fremover. Fornybardirektivets målsetting er at 20 % av energibruken skal være basert på fornybar energi, hvilket konkret innebærer at andelen fornybar kraft i energimiksen i Europa må mer enn fordobles sammenlignet med nivået fra 2005 (som da var 8,7 %). De fleste land i Europa hadde en fornybarandel på under 10 %, mens vannkraften har satt Norge i en særstilling med en fornybarandel på 62 %.

Det har vært forhandlinger om de enkelte lands individuelle mål. For Norge innebærer klimamålene at andelen fornybar energi som forbrukes innenlands må økes til 67,5 prosent innen 2020. Blant annet for å oppnå dette innførte den norske og svenske regjeringen 1. januar 2012 et felles grønt sertifikatmarked. Ut fra det felles el-sertifikatmarked som er etablert med Sverige, er målet å få en ny produksjon på 26,4 TWh samlet i de to landene innen 2020. Se mer om grønne sertifikater her.

Utfordring for Norge

Fornybardirektivet omhandler energibruk i form av elektrisitet, varme og transport. Det vil være utfordrende for Norge å øke andelen fornybar energiforbruk, fordi nesten all elektrisitet er fornybar vannkraft. Økningen i fornybart forbruk vil derfor i stor grad måtte skje gjennom omlegging fra fossil varme til fornybar varme og gjennom å øke fornybarandelen innen transportsektoren. En slik omlegging vil også være nødvendig for at Norge skal redusere klimagassutslippene og oppfylle våre internasjonale klimaforpliktelser.

Det er landenes sluttforbruk og ikke produksjonen som teller når det gjelder de fastsatte målene om andelen fornybar. Norge kan derfor ikke bare basere seg på å oppnå fornybarmålet gjennom å øke produksjonen for å eksportere vind- og vannkraft, selv om det er adgang til å få godskrevet noe av den eksporterte energien gjennom ordninger i direktivet.

Mer eksport krever bedre miljøvilkår

Vannkraft vil trolig få en økt markedsverdi i Europa med fornybardirektivet. LVK mener eksport av vannkraft ikke må skje uten at det stilles strengere miljøvilkår for eldre konsesjoner. Med norsk magasinkapasitet som effektreguleringsmagasin for Europa, kan lokalsamfunn med vannkraftreguleringer – og norsk natur – bli påført store miljøødeleggelser dersom ikke særlige miljømotiverte restriksjoner påbys. I eldre kraftverk som ikke er underlagt moderne miljøvilkår, fører ren markedsmotivert drift i dag til uheldig nedtapping av magasiner, store variasjoner i vannføring, erosjon og andre problemer av naturfaglig karakter. Dette understreker behovet for at konsesjonsmyndighetene gjennom revisjon av eldre konsesjoner må sørge for at det stilles moderne miljøvilkår. Eldre vannkraftkonsesjoner kan ikke drives uten restriksjoner, de må tilpasses nye behov som oppstår som følge av teknologiutvikling og andre samfunnsendringer. Vannkraftproduksjonen må underlegges moderne miljøvilkår slik at vassdragsnaturen ikke påføres uakseptable skader.

Fornybardirektivet må sees i sammenheng med andre miljøhensyn og annet miljølovverk. EUs vanndirektiv er et sentralt miljødirektiv i EU som også Norge har implementert. Forpliktelsene i anndirektivet medfører at mange eldre konsesjoner må pålegges strengere miljøvilkår for å begrense skadeomfanget av vannkraftutbygging.  Målene om mer fornybar energi setter ikke til side disse miljøforpliktelsene.

Desentralisert energiproduksjon og lokal verdiskapning

Lokale, regionale og nasjonale myndigheter skal i henhold til direktivet involveres i arbeidet med nasjonale handlingsplaner for fornybar energi. Dette understreker betydningen av lokalsamfunnene som berørte og viktige aktører ved utbygging av fornybar energiproduksjon. Direktivet understreker at det er nødvendig å støtte utvikling av desentraliserte energianlegg for fornybar energi på grunn av fordelene ved en desentralisert energiproduksjon: økt lokal forsyningssikkerhet, kortere transportavstander og mindre tap ved overføring. I tillegg understrekes det at overgang til en desentralisert energiproduksjon skaper lokale inntekter og arbeidsplasser.

Norges desentraliserte energiproduksjon og ordninger som sikrer lokalsamfunn en andel av verdiskapningen er i overensstemmelse med viktige intensjoner i direktivet, og derfor viktig å holde fast ved. Det er også viktig å understreke at de hensyn som er trukket frem til fordel for desentralisert energiproduksjon også tilsier at det er viktig å sikre og prioritere den lokale og nasjonale energiforsyningen. LVK mener disse hensynene også må avveies mot storstilt eksport.

Vannkraftens verdi øker

EUs fornybardirektiv vil bidra til at naturressurser som vind og vann blir mer verdifulle. Økt etterspørsel etter fornybar energi og økende priser for CO2-kvoter vil trolig medføre høyere kraftpris. Da bør også de berørte lokalsamfunns andel av verdiskapingen øke. LVK mener regjeringen bør legge til rette for at den videre fornybarutbyggingen skjer mer i form av et partnerskap med de berørte kommuner.

Les LVKs høringsuttalelse til implementering av EUs fornybardirektiv her.
Se også Europaportalens nettside om gjennomføringen av direktivet her.