Hvorfor skal kommunene ha inntekter av kraftutbyggingen?
LVKs medlemskommuner mottar årlig om lag 6 milliarder kroner i såkalte kraftinntekter. Da er kommunale eierinntekter holdt utenfor. Disse inntektene mottar vertskommunene dels som skatte- og avgiftsinntekter, dels som inntekter fra konsesjonskraft og dels fra andre ordninger.
Det er flere grunner til at kommuner med vannkraftanlegg bør motta inntekter fra disse anleggene. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at de kommunale kraftinntekter er, som de fleste andre kommunale inntekter, undergitt statens inntektssystem for kommunene. Gjennom inntektssystemet utjevnes viktige deler av kraftinntektene, som foreksempel naturressurskatten, slik at nettoinntekten for den enkelte kommune blir lavere.
Erstatning for skader og ulemper
Ingen annen næring har investert så mye i distrikts-Norge som vannkraftnæringen; det er tale om mer enn 200 milliarder kroner. Men det er heller ingen annen næring som har gjort inngrep i natur og miljø og fortrengt andre aktiviteter i samme grad som kraftnæringen. Disse inngrepene er som regel evigvarende og irreversible som; neddemming av store arealer, tørrlegging av elver, tap av fiske og fauna, utrasing av elveleie osv. Dessuten representerer uberørt natur i seg selv en stadig stigende verdi. Det har vært et hevdvunnet prinsipp i mer enn 100 år at de lokalsamfunn som blir utsatt for slike naturinngrep, har krav på erstatning for de tap de blir påført. Dette erstatningsvernet gjelder ikke bare de enkelte berørte grunneiere, men også lokalsamfunnet som sådan, representert ved kommunen. Bakgrunnen for dette er at flere av naturinngrepene som følger en vassdragsutbygging, griper inn i allmenne verdier som retten til ferdsel, fiske, friluftsliv, reiseliv og retten til uberørt natur. Disposisjonsretten over slike verdier tilligger våre demokratiske institusjoner, med kommunen i første rekke. I tillegg taper mange kommuner inntekter på turisme og markedsføring, ved at vertskommunene blir mindre attraktive som turistmål for tilreisende. I dag kommer dette allmenne erstatningsvernet til uttrykk hovedsakelig gjennom konsesjonsavgiftene og konkrete konsesjonsvilkår som eksempelvis næringsfond.
Rett til en andel av verdiskapningen
Helt fra de første kraftutbyggingene på begynnelsen av 1900-tallet har det vært bred politisk enighet om at de kommuner som avstår verdifulle naturressurser, skal beholde en andel av den verdiskapningen som finner sted i kommunen. Allerede ved behandlingen av SiraKvina-saken fra 1978 gjorde Høyesterett det klart at utbyggingskommunene skal ha et ”realistisk vederlag for at disse kommuner ble tvunget til å avgi de verdier som lå i kraftkildene”. Og i Kvam-dommen fra 1984 påpekte et enstemmig Høyesterett at:
”Disse fordeler skal kommunen ha for derved å få del i de naturrikdommer som gjennom reguleringen blir tatt i bruk av andre”.
Det er nettopp konsesjonskraftordningen som best gir uttrykk for dette verdiandelsaspektet. Med liberaliseringen av kraftmarkedet, miljøprisingen av de ulike energikilder samt den nylig opprettede tilknytningen til det europeiske kraftmarkedet, utgjør kommunenes vannkraftressurser vesentlig større verdier enn hva som tidligere har vært tilfelle.
Den kommunale beskatningsretten
Det lokale selvstyre er en viktig del av norsk demokrati, og Norge er gjennom Europarådskonvensjonen om lokalt selvstyre av 15. oktober 1985 rettslig forpliktet til å etterleve bestemmelsene i konvensjonen. Et sentralt element i det lokale selvstyre er den lokale beskatningsretten. Europarådskonvensjonen art. 9 fastslår at en del av en kommunes finansielle ressurser:
”shall derive from local taxes and charges.”
Kraftproduksjon er for mange kommuner den største og viktigste økonomiske aktiviteten som drives innenfor kommunens grenser. Som for alle andre virksomheter har kommunen rett til å beskatte disse aktivitetene. Den kommunale beskatningsretten praktiseres i dag først og fremst gjennom eiendomsskatten, men også naturressursskatten bekrefter den kommunale beskatningsretten som et demokratisk prinsipp.