Torfinn Opheim ble i 2013 valgt som ny leder i LVK, og etter fire årsmøter med enstemmige gjenvalg fra LVKs 160 medlemskommuner har han funnet det riktig å slippe yngre krefter til. Årets landsmøte vil bli avholdt i dagene 25.-26.august, og blant mange viktige saker for landets kraftkommuner vil ny leder ta over roret.
Få andre enn statsministeren opparbeider seg slik tillit og respekt at de bare blir omtalt med fornavn, men i medlemskommunene er det ikke bare Gro, Jens, Erna og Jonas som gjelder, men også Torfinn.
Etter utallige styremøter, seminarer, landsmøter og orienteringer i kommunestyrer nikker lokalpolitikere anerkjennende når Torfinn bruker den firbente stolen han sitter i som illustrasjon av de fire lovbestemte ordninger som i årevis har sikret vertskommunene deres rettmessige andel av vannkraftformuen. «Se her», forklarer han: «ta bort ett av disse bena og både stolen og den som sitter i den, går overende. Slik er det også med vannkraftregimet- hvis staten fjerner en av disse grunnpilarene fra vertskommunene, rives grunnen vekk under halve kommune- Norge og store deler av våre distrikter.»
Vi spør Torfinn: «er ikke dette å ta for hardt i? Staten vil vel verken kraftkommuner eller distrikts-Norge vondt?»
«Min tid som leder i LVK er virkelig verd en ettertanke. Jeg har hatt noen fantastiske år som leder av Norges nest største kommuneorganisasjon etter KS og forlater skuta med enda større respekt for lokaldemokratiet og våre folkevalgte. Jeg har daglig møtt kunnskapsrike og engasjerte ordførere, som deler en stolthet og historie om norsk vannkraft folk i sentrale strøk kan misunne dem. Vi bærer på en hundreårig arv fra Johan Castbergs tid, hvor fremsynte rikspolitikere var skjønt enige i at vannkraften ikke bare skulle komme byer og kyststrøk til gode, men også gi grunnlag for livskraftige fjellbygder og dalfører. Jeg blir skremt når unge stortingsrepresentanter eller byråkrater med energipolitikk som ansvarsområde helt mangler kunnskap om denne distriktsdimensjonen i vår vannkrafthistorie.»
«Men kraftkommunene har vel i mange år nytt godt av et konsesjons- og skatteregime som ivaretar deres interesser?»
«Ja, det er riktig, og det skulle bare mangle! Men hvis det er ett klart minne jeg sitter igjen med etter ni år med ledertrøya, så er det at hver krone til mine medlemskommuner konstant har vært utsatt for angrep. Dette toppet seg i 2019, da Sanderudutvalget foreslo å frata LVKs 160 medlemskommuner 4 milliarder kroner og heller la staten dele ut penger til trengende kommuner. Snakk om historieløshet!
«Dette utvalget kan vel ses på som en engangshendelse?»
«Nei, tvert imot. Det er vel knapt noen av mine ni år ved roret som har vært uten kraftige angrep på de ordninger som skal sikre vertskommuner- de som gir fra seg verdifulle naturverdier – en rettferdig del av verdiskapingen. Konsesjonskraftordningen har vært forsøkt avviklet, eiendomsskatten er blitt gjennomhullet og naturressursskatten forsvinner mer eller mindre i det store statlige inntektsutjevningshullet. De fleste angrep er blitt tilbakevist av engasjerte og kunnskapsrike lokalpolitikere hånd i hånd med LVK og våre dyktige advokater. Likevel er det jo ganske utrolig at staten og kraftforetakene ikke kan akseptere at deres vertskapskommuner må sitte igjen med noe mer enn evigvarende naturinngrep. Selv om vi både har historien og fornuften med oss, krever det en voldsom innsats fra medlemskommunene og LVK hvert år å forsvare hvert av de fire bena som bærer stolen. Kraftnæringen smykker seg med å være vår viktigste distriktsnæring, men jeg må si: det har gyldighet bare så lenge deler av verdiskapingen og ikke bare naturinngrepene legges igjen der.»
Torfinn fortsetter engasjert:
«Dessuten snakker vi her om en over hundreårig suksesshistorie. Vi er alle stolte av den norske vannkrafthistorien. Den har tjent hele landet vel. Da skjønner jeg ikke bæret av å ødelegge oppskriften på denne suksessen. I stedet burde denne suksessoppskriften blitt overført til andre naturressurser!»
«Men hva nå, Torfinn? Etter åtte år på Stortinget, hvorav de fire siste i prestisjekomiteen finans og ni år med hardt og suksessrikt arbeid for LVK, hvor går ferden?»
«Ja, se det?! Jeg har fått noen henvendelser, men ingen ting er avgjort. Jeg er åpen for fortsatt å kunne arbeide med å tilrettelegge for næringsutvikling og «bolyst» i distriktet. Det ligger mitt hjerte nær!»