Begrepet ”fast eiendom” i eiendomsskatteloven
Eiendomsskatten er en skatt på fast eiendom. Det følger av både eiendomsskatteloven §§ 3 og 4. I § 4 annet ledd er ”fast eiendom” definert på følgende måte:
“Til faste eigedomar vert rekna bygningar og tomt som høyrer til, huslause grunnstykke som hagar, lykkjer, vassfall, laste-, opplags- eller arbeidstomter, bryggjer og liknande og likeeins verk og bruk og annan næringseigedom.”
Den faste eiendommen består altså av både grunnen og eventuell bebyggelse. I de fleste tilfeller vil bebyggelsen være hus eller bygninger, men også andre permanente innretninger vil normalt regnes med i den faste eiendommen. I loven står det at for eksempel brygger skal anses som fast eiendom. Loven bærer på dette punktet preg av at ordlyden i bestemmelsen er gammel, den er en videreføring fra by- og landsskatteloven fra 1911. Også mer moderne faste innretninger som kraftledninger, telenett, rørledninger, badebasseng, skitrekk osv. skal regnes med som fast eiendom. Motstykke til fast eiendom er løsøre som for eksempel kjøretøy, båter, innbo, varebeholdning og lignende.
Definisjonen i loven må også ses i sammenheng med det virkeområde eiendomsskatten hadde da bestemmelsen ble utformet. Før 2007 kunne kommunen bare ha eiendomsskatt i bymessige strøk og på verk og bruk. I dag kan det være eiendomsskatt i hele kommunen. Det vil si at for eksempel utmark som opplagt er fast eiendom, ikke er tatt med i definisjonen i § 4 annet ledd. Likevel er det klart at også utmark, skog, fjell og vidde i dag er gjenstand for eiendomsskatt dersom kommunen har innført eiendomsskatt i hele kommunen.
Også faste innretninger som ligger i sjø kan regnes for fast eiendom. (Se egen bestemmelse for oppdrettsanlegg i eiendomsskatteloven).
Én eller flere eiendommer?
Når kommunen skal bestemme hva som er én eller flere eiendommer, tar den normalt utgangspunkt i matrikkelen med gårds- og bruksnummer, hvor hvert enkelt bruksnummer er én eiendom. Praksisen på dette punktet kan imidlertid variere noe fra kommune til kommune.
Å benytte bruksnummeret er bare et utgangspunkt. Store industrieiendommer vil gjerne dekke flere bruksnummer, men anses likevel bare som én eiendom i eiendomsskatten. For kraftlinjer, kabler, rørledninger eller kraftanlegg gir det ingen mening i å ta utgangspunkt i bruksnummeret da eieren av grunnen gjerne vil være noen andre enn den som eier for eksempel kraftledningen eller kabelen. I enkelte tilfeller vil et bruksnummer inneholde for eksempel både et verk eller bruk og en eller flere boliger. Man kan for eksempel tenke seg at et industrianlegg har arbeiderboliger på samme bruksnummer som driftsbygningene. I så fall følger boligene og industrianlegget, som er et verk eller bruk, ulike takseringsregler. Det vil i slike tilfelle ofte være mest hensiktsmessig å anse boligene som egne eiendommer.
Rettigheter knyttet til en eiendom
Det er selve eiendommen og ikke rettigheter i den faste eiendommen som er objekt for eiendomsskatt. Det vil si at for eksempel en vannrett eller en veirett over naboens eiendom ikke er gjenstand for eiendomsskatt.
Mer informasjon om skatteobjektet
Mer informasjon om skatteobjektet finner du i LVKs artikler om de ulike eiendomskategoriene: “Boligeiendom” [hyperlenke], “Næringseiendom” [hyperlenke] og “Verk og bruk” [hyperlenke].
LVKs eiendomsskattesider inneholder også artikler om noen av de obligatoriske unntakene for eiendomsskatt: “Unntak for kommunens egne eiendommer”,[hyperlenke] “Unntak for gårds- og skogsbruk” [hyperlenke] og “Unntak for statlige eiendommer”. [hyperlenke]
For mer informasjon, vennligst kontakt sekretariatet.